FILM: «Alt handler om penger», sier den unge Katerina (Jelena Lyadova) i «Elena». Ikke med et sukk, men som en kald konstatering. «Elena», som vant gullpalmen i sideprogrammet Un Certain Regard under fjorårets Cannes-festival og dermed slo Joachim Trier og «Oslo 31. august», er usentimental og sosiologisk skarp.

Det handler om kollisjoner mellom interesser, verdenssyn og klasser, men først og fremst om kvinnen som handler i skvis i mellom disse kreftene.

Mellom mann og sønn

På sine eldre dager har sykepleieren Elena (Nadezhda Markina) giftet seg til velstand. Hennes slusk av en sønn og den lurvete familien hans trenger penger for å få barnebarnet inn på skole. De mener seg berettiget til en del av den nye stefarens velstand, fnyser av gnieren når han ikke vil hjelpe og raser mot alle som «føler seg bedre enn dem».

Ektemannen, en aldrende ulv, har en hver-mann-for-seg-innstilling til livet og kan ikke fatte hvorfor han skal føle seg ansvarlig for Elenas sønnesønn.

Testamente

Elena går i engstelig skytteltrafikk mellom sønnens trange roterede i en nedtagget drabantby og ektemannens luftige leilighet, helt til det skjer noe og ektemannen bestemmer seg for å sette opp et testamente. Som alle krimlesere vet, er nettopp denne uskyldige opplysningen som regel alt som skal til for å blåse husfred og helsetilstand i filler. «Elena» får da også krimtrekk etter hvert.

Styrt av klasse

Regissør Andrej Zyvagintsev er analytisk og observant. Han lar gjerne kamera henge igjen i en scene for å fange opp talende detaljer: Serviceansatte som rydder og rer etter rike kunder, frustrerte unge fattiggutter som denger løs på hverandre i basketak like langtrukne som meningsløse. Felles for dem alle er at klassebakgrunnen avgjør hvordan de tolker hverandre og situasjonene de havner i. Elena opplever stedatteren Katerina som bortskjemt, hun mener ektemannen forkjæler henne og fanger ikke opp den barske kjemien mellom far og datter. Den drikkfeldige sønnen lever med en følelse av maktesløshet og løfter ikke en finger for å bedre sin egen situasjon.

Subtilt følsomt

De sterke følelsene man tenker må ligge under historien, formidles såvidt, og svært subtilt, men de er der. Elenas henrykte omgang med det yngste barnebarnet antyder at hun forsøker å kjøpe seg tid og kjærlighet av sitt umettelige avkom. I disse bildene er det en sårhet som slår inn, som gir en dybde til denne elegante filmen som ellers ville vært for mye av en avstandsberetning.