ALBUM: Verbal galimatias, spinnville rim, pupper, lår, Marge Simpson-sveis og en stadig voksende rumpe.

Er hun tidenes beste kvinnelige rapper eller hiphopens Lady Gaga?

Det eneste man kan si sikkert om den Trinidad-fødte 29-åringen Nicki Minaj, er at hun er umulig å putte i bås.

Raptekstene hennes har alltid vært grenseløse. Som på gjesterimet til Ushers «Lil Freak» (2010), der hun ramser opp navnet på alle julenissens reinsdyr.

Eller nå på «Come On a Cone», der hun begynner med mer eller mindre tradisjonell rapselvskryt og ender med å slenge sin imaginære penis i fjeset på alle og enhver.

På ordfronten er dama fantastisk. Så hvorfor blir jeg skuffet hver gang hun gir ut plate?

Det kan kokes ned til to ting:

1. Når den rytmiske produksjonen prøver å matche intensiteten i maskinpistolkjeften blir det ofte overkill.

2. På «Pink Friday: Roman Reloaded» har hun åpenbart tenkt at hun skulle lage hits koste hva det koste ville og lagt seg på en mer poppifisert dancestil enn den mer raptradisjonelle «Pink Holiday».

Noe som blant annet fører til at singelen «Starships», med sine banale takeoffs, like gjerne kunne vært en Katy Perry-låt.

Og det er jo litt kjipt at Nicki fortsatt har hatt sine beste opptredener på andres låter.