ALBUM: Rufus Wainwright har gjort så mye «rart» de siste åra at han treffer spikeren på hodet når han uttaler at det «kanskje har vært litt forvirrende for folk». Han har blant annet «rekonstruert» Judy Garlands Carnegie Hall-konsert fra 1961 live og på en dobbel cd og han har skrevet operaen «Prima Donna».

Privat har han fått en datter (med Leonard Cohens datter Lorca), mistet mora Kate McGarrigle og forlovet seg med kjæresten Jorn - noe som også har satt et preg på plata. Kate var hans største fan - og kritiker - og Rufus tror ikke han kunne lagd dette albumet om hun fortsatt hadde levd.

Og - jeg vil for eksempel tippe at nydelige  «Respectable» er en kjærlighetserklæring til dattera.

70-tallet

Med en opera på cv-en, føles det logisk at han følger opp med ei plate som henter noe fra den verdenen. Men albumet minner mest om 70-tallets glamrock, mikset med innflytelse fra artister som Harry Nilsson, David Bowie, Elton John og Randy Newman - og ham sjøl på «Release The Stars» (2007).

Samtidig er det snev av elektronika, for eksempel føles «Bitter Tears» som et nikk til Pet Shop Boys.

Her er blåsere (på «Welcome To The Ball» brukes trompeter slik Beatles gjør det på «Sgt. Pepper»), strykere og massive korpartier - i tillegg til Rufus' karakteristiske stemme.

Tilbake

Ordet pompøst kan ofte ha en negativ klang. Hos Rufus Wainwright er det udelt positivt, fordi det betyr at han er tilbake der han - og bare han - befinner seg best musikalsk. Og om det er pompøst, er det også varmt. Det er «the Rufus way».

Og - ikke bry dere om at tittelen er «Out Of The Game», for han er definitivt inne.

«Wonderboy» Ronson

At resultatet er blitt så bra, skyldes også i stor grad produsentstolens nye «wonderboy», Mark Ronson, som har jobbet med - og løftet - stjerner som Amy Winehouse, Adele, Lily Allen og Robbie Williams.

Rufus overlot kontrollen til Ronson, bandet har stort sett spilt live i studio og vips, så har Rufus et album som er fullt på høyde med bestenoteringa «Release The Stars», toppet med en herlig sekkepipe-avslutning (!). Nevnte jeg pompøs?

Dap-Kings

Ronson brakte også med seg musikere som Daptone Records' husband Dap-Kings (som Winehouse brukte med stort hell på «Black to Black»), og dessuten folk som Sean Lennon, Nels Cline (Wilco) og Nick Zinner (Yeah Yeah Yeahs).

De bidrar alle til at hans sjuende studioalbum er blitt orkestrert pop av ypperste merke. Samtidig er det hans mest tilgjengelige og umddelbare album.

Spiller med fullt band på Sentrum Scene 2. desember. Billettene legges ut mandag morgen.