(Dagbladet Søndag): Hotelltesten.

Enten er du fan av Fenn, eller ikke. Det litt forsofne glamorøse gjestehuset midt i Marrakech er et av de mest omtalte i byen.

Nå skal det sies at Riad, som betyr gjestehus, El Fenn har svært mange tilhengere, på tross av at rommene er stivt priset sammenliknet med de fleste av de 1300 andre riadene i byen.

Det har to årsaker.

Den ene handler om størrelse: Både rommene og riaden er stor.

Etter en lang historie med nabokrangler og rettssaker om takterrasser, består Riad El Fenn i dag blant annet av to store hus, tre bassenger, et lite spa, 20 rom og, nettopp, svære takterrasser.

Den andre årsaken er eieren. Hun heter Vanessa Branson, og ja, hun er søsteren til Richard.

Lekker kombinasjon

Kunstinteresse og mye penger kan være en lekker kombinasjon. Den nyter gjestene på El Fenn godt av.

Her er det mange verk og detaljer å glede seg over.

Biblioteket er for eksempel nydelig. Putene på terrassen inviterer til å lene seg bakover og nyte en god bok.

Rommene er fascinerende forskjellige, med oppsiktsvekkende farger og kombinasjoner.

På halv tolv

De virker innredet litt på halv tolv, og nederlender Wilhelm, som sammen med sin partner siden i fjor høst bestyrer riaden, bedyrer at det aldri har vært noen interiørarkitekt inn i bildet.

Vi tror ham, det er litt for upolert til det. Og kanskje derfor ekstra sjarmerende.

Betjeningen føler seg også tydelig hjemme. De er vennlige, men langt fra underdanige.

Riad El Fenn byr på en luksus av det tilbakelente og hippe slaget, samtidig som gjestene er en salig blanding i stil og alder, og består av rocka engelskmenn, velbeslåtte engelskmenn, skandinaver, jentegjeng på tur fra Holland og kravstore newyorkere.

Matos på rommet

Tilbake på rommet.  Det ligger en svamp på gulvet ved den ene puffen, og gulvet i dusjen burde vært skrubbet.

To detaljer som får deg til å lure på hvor rent alt det andre er, men jeg lar det fare, og bare nyter.

Jeg velger også å overse matosen fra kjøkkenet som preger lufta i rommet via noen kanaler som må ha blitt sauset sammen, og at madrassen i senga virker litt sliten - jeg sover tross alt i det som ifølge Wilhelm «used to be Vanessas bedrom».

Det er trolig det nærmeste jeg noen gang kommer Necker Island - Richards private øy i Karibia, og regnet som et av de mest luksuriøse feriesteder i verden.

Kaffe på døra

Ikke at jeg ønsker meg dit. Jeg ønsker meg faktisk ikke noe annet sted i hele verden.

Og når jeg tidlig om morgenen oppdager at det utenfor rommet mitt står et brett med kaffe - ikke særlig god riktignok - og te, samt noe å bite i under lokk, er jeg solgt.

Jeg er blitt fan. Forever.

Men det trengs å ta tak i detaljene, så terningen triller bare så vidt til fem. Forsoffent er tiltrekkende bare hvis dosen er akkurat passe.