Mikhail Sjisjkin skriver poetisk, elegant og dyptloddende.

Tips oss 2400

«Brevboken»

  • Forfatter: Mikhail Sjisjkin
  • Oversetter: Marit Bjerkeng
  • Forlag: Oktober
 
ANMELDELSE: «Det er helt umulig å tro at det er krig et sted. Og at det alltid har vært det. Og at det alltid kommer til å være det. Og at noen der virkelig holder på med å lemleste og drepe. Og at døden faktisk finnes.» 

Skriver Sasja i brev til sin elskede. Han har reist i krigen, hun er hjemme og venter.

Det er temaet i «Brevboken»; krig og fred, krig og kjærlighet. Kjærlighet som blir krig. Den brutale døden på slagmarken. Den hverdagslige død som rammer oss alle.



Verdenslitterært spekter


Den russiske forfatteren Mikhail Sjisjkin regnes blant Russlands fremste samtidsforfattere. Han debuterte i 1993, like etter Sovjetveldets fall, og slo gjennom internasjonalt med den prisbelønnede «Venushår» (2010). Det er en komplisert og ganske fantastisk roman med et verdenslitterært spekter, som dekker et tidsrom på over 2000 år.    

«Brevboken», derimot, er en tilsynelatende enkel korrespondanse mellom det unge paret Aleksandra (Sasja) og Vladimir (Volja). Det begynner så tilforlatelig med de vakreste og mest lengselsfulle kjærlighetsbrev som utveksles mellom de to. Gjenerindringer av deres  første møte, elskovsscener, ørsmå episoder som bare gir mening for de elskende. Barndomserindringer, småtterier fra hverdagen, han om sine overordnede, hun om moren og faren — litt om hverdagen, drømmer.    
 

Skakt tidsperspektiv


Etter hvert er det noe som skurrer. De to leser åpenbart ikke hverandres brev, og det vi tror er en dialog viser seg å være to monologer.

Det forstår vi da hun ganske naivt og lykkelig forteller at hun har flyttet sammen med en aldrende maler, og er gravid. Og han svarer at han finner trøst og styrke i at hun går der hjemme og venter og tenker på ham.  

Det er også noe som skurrer i tidsperspektivet: Krigen «hans»foregår i Kina, og er identisk med bokseropprøret som startet i 1898. Det var en blodig kamp, som varte i tre år. Det er altså det tidsperspektivet han skriver i. I hennes brev derimot, går tiårene. Håret grånes, vi merker at samfunnet rundt henne forandrer seg, ikke på store begivenheter — hos henne er det ingen revolusjon eller krig - men på småtterier.


Krigen som utsletter alt


Også tonen i brevene forandrer seg. Døden, lidelsen og smerten inntar en mer og mer dominerende plass. Hos henne fordi tiden går; forhold oppløses, barn blir voksne, hennes foreldre dør — moren tæres bort i en smertefull kreftdød. Hos ham fordi krigen blir mer og mer brutal. Han beretter om de mest groteske hendelser. Allierte som slakter sivile, oppsvulmede lik, heten, sulten, nedbrente byer — krigen som utsletter alt.  

Han eldes altså av krigen, hun av tiden. Det er så utrolig elegant gjort, og det gjør så dypt inntrykk.

Sjisjkin viser med dette at temaene — døden, kjærligheten - er universelle, uavhengig av tiden. Han lar Volja fylle brevene med lidelse: Han forteller om den uutholdelige lukten av forråtnelse og lik — satt opp mot erindringen av lukten av blomstereng i en for øvrig nydelig passasje. Han skriver om tortur av gamle, av barn, voldtekt, avrevne legemsdeler. «Og hvem er det som bryr seg? Ingen får noen gang høre hverken om hvordan disse menneskene døde, eller hvordan de levde».    
 
«Parlamentet i London brant, folk omkom, men Turner stod og forsøkte å fange inn fargespillet i brannen med sine akvareller», heter det et sted. Og like mye som å dokumentere den menneskelige lidelse, er Sjiskjin opptatt av selve dokumentasjonen; at kunsten, maleriet, skriften i seg selv har egenverdi.  


Imponerende oversettelse

Selve tittelen «Brevboken» er en sjanger fra 16-1700 tallet som ble betegnet som en slags mal for hvordan skrive brev. Og boka, liksom «Venushår», er full av henvisninger til annen litteratur, mest åpenbart Tolstojs «Krig og fred». I oversetter Marit Bjerkengs etterord — oversettelsen er for øvrig imponerende — nevner hun blant annet dagboken til krigskorrespondent Dmitrij Jantsejevetskij fra 1903, Anton Tsjekhov, den sovjetiske dikteren Konstantin Simonov og filmskaperen Andrej Tarkovskij. Og det russiske folkeeventyret «Snegutotsjka», om et gammelt ektepar som lager seg en jente av snø. For øvrig også utgangspunkt for den canadiske forfatteren Eowyn Iveys, «Snøbarnet», som nylig kom på norsk.  

Jeg tilhører ikke de mange som ble overvettes begeistret for «Venushår», kanskje fordi jeg aldri riktig fikk lest meg inn i den fortellertekniske kompleksiteten.

Men jeg blir hodestups forelsket i «Brevboken». Ikke bare fordi Sjiskjin har et så nydelig språk, gammelmodig og naivt på en intelligent måte. Men også fordi han tematisk liksom dekker hver flik av menneskelivet:

Kjærligheten, barn, utroskap, hverdagsligheter, barndomserindringer, krigen, skriften, kunsten og ordet.  

En såkalt totalroman altså, som så mange forfattere prøver å skrive, men som Sjiskjin får til, tilsynelatende aldeles ubesværet.                               

VERDENS BOKDAG 23. APRIL

I dag er det verdens bokdag, og i den anledning spør vi alle våre lesere:

1. Hvilken bok glemmer du aldri?
2. Hvilken romanfigur ville du aller helst vært?

Bli med og fortell i debatten på Diktkammeret!

Her kan du lese hva kjendisene svarte på de samme spørsmålene.
Lik Dagbladet Kultur på Facebook.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt. Tenk over hvordan du vil fremstå i det offentlige rom. Vi lar deg være anonym, men husk at å bruke fullt navn gir deg mer troverdighet. Hold deg til saken og vis respekt for de andre i kommentarfeltet. Vi ønsker at du deltar og beriker den offentlige samtalen, men vi ønsker en høflig tone. Vi sletter hatske, truende eller sjikanerende innlegg. Er din kommentar blitt slettet, og lurer på hvorfor? Send e-post til debatt@dagbladet.no, med ditt brukernavn.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Her kan du lese våre debattregler

Mest kommentert

  • Når jødehat blir arbeidernes kamp

    Når jødehat blir arbeidernes kamp

    Godt, gammeldags jødehat. (1101 innlegg) Les mer

  • Ta rasistene på alvor

    Ta rasistene på alvor

    Hva er mest elitistisk? Å ta folk på ordet, eller avskrive dem som dumme barn? (731 innlegg) Les mer

  • - Det var aldri et planlagt utspill. Det var et uttrykk for et ønske om å hjelpe. Det er vi forplikta til

    - Det var aldri et planlagt utspill. Det var et uttrykk for et ønske om å hjelpe. Det er vi forplikta til

    Petter Stordalen forklarer hvorfor han vil gi overnattingsplass til 1000 flyktninger. (378 innlegg) Les mer

  • Forsvarsministerens gjemmelek

    Forsvarsministerens gjemmelek

    I dag skal kontroll- og konstitusjonskomiteen behandle spørsmålet om salg av båter fra Forsvaret til paramilitære grupper i Nigeria. Da bør de også ta for seg Ine Eriksen Søreides gjemmelek for å hindre Dagbladets avslørende journalistikk om saken. (362 innlegg) Les mer

  • Ring meg!

    Ring meg!

    Dypdeintervju med kommentarfeltskribenter à la VGTV er en god idé, men da bør man kanskje vurdere å snakke med dem i kommentarfeltene også. (130 innlegg) Les mer

  • Putin med nye, «manipulerende» atomuttalelser

    Putin med nye, «manipulerende» atomuttalelser

    - Enten spiller han et spill, eller så klarer han ikke bestemme seg. (105 innlegg) Les mer

  • Den gode intensjons fanebærere

    Den gode intensjons fanebærere

    Det er helt uforståelig for meg at det skulle være moralsk høyverdig å ville hjelpe få mennesker på den minst effektive måten, når hjelpen kunne nådd titalls ganger flere. (93 innlegg) Les mer

  • - Å skylde på andre, bidrar ikke til sakens opplysning

    - Å skylde på andre, bidrar ikke til sakens opplysning

    Tidligere forsvarsminister Grete Faremo (Ap) ber Søreide ta ansvar og rydde opp i Forsvarets skandalesalg. (85 innlegg) Les mer