Den offentlige 22. juli-samtalen har hittil primært vært en terapeutisk fortelling.

Tips oss 2400
VIRTUELT:  Den svenske terroristeksperten Magnus Ranstorp har uttalt at Behring Breivik «eksisterer nesten bare virtuelt». Kanskje analysen burde begynne her? spør Svein Østerud.

VIRTUELT: Den svenske terroristeksperten Magnus Ranstorp har uttalt at Behring Breivik «eksisterer nesten bare virtuelt». Kanskje analysen burde begynne her? spør Svein Østerud.

For kort tid siden publiserte journalisten Stian Bromark boka «Selv om sola ikke skinner. Et portrett av 22. juli», der han tar mål av seg til å leve seg inn i ofrenes tanker og følelser mens de gjemmer seg på Utøya for å unnslippe terroristens kuler. Bromark er en av flere tidligere AUF-medlemmer som skriver bøker der de låner sin journaliststemme til ofrene for terroren. Med slike bøker skriver forfatterne seg inn i en terapeutisk fortellertradisjon. Sammen med ofrenes egne historier som i økende grad fyller avisspaltene, bidrar bøkene til å mobilisere vår empati med dem.

I dag - mer enn et halvt år seinere - er det grunn til å spørre om det ikke er på tide å supplere disse terapeutiske fortellingene med analytiske tilnærminger til det traumet hele nasjonen gjennomgår. Vi har fått avstand i tid til begivenhetene, men har vi skaffet oss den analytiske distanse som er nødvendig for å holde oppgjør med dem?

Fortellingen skaper mening uten å behøve å definere denne meningen, sier Hannah Arendt et sted, fortellingen medfører tilslutning til og forsoning med tingene slik de faktisk er. I hennes berømte studier av nazismen og den stalinistiske kommunismen dyrker hun i stedet det analytiske perspektivet. Hos Arendt er fortellingen først og fremst terroristenes forum; de bruker fortellingen som et ideologisk verktøy til å skape oppslutning om sin virkelighetsoppfatning.

Betegnende nok er også 22. juli-terroristen en forteller. Anders Behring Breiviks manifest «A European Declaration of Independence» er en fortelling om middelalderens tempelriddere og korsfarere. Det er en fortelling med et klart ideologisk formål: Å rettferdiggjøre den krigen han mener vi må føre for å verne europeisk kultur mot trusselen fra islam.

Ved å konfrontere terrorhandlingene, stille dem til skue i all sin gru og vise hvordan de enkelte handlingene er kjedet sammen, ved å avdekke årsaker, beveggrunner og konsekvenser, kan vi makte å legge et nasjonalt traume bak oss, mener Arendt. Først når vi får anledning til å erfare og gjennomleve slike hendelser intellektuelt og følelsesmessig, blir vi i stand til å legge dem bak oss og gå videre.

«Mer åpenhet, mer demokrati» var statsministerens motto i talene etter 22. juli. Men har vi grunn til å hevde at den offentlige samtalen er blitt mer åpen og demokratisk etter 22. juli? Professor i kirkehistorie Bernt Oftestad synes ikke å mene det. I sin avskjedsforelesning 17. februar i år hevdet han at 22. juli er blitt brukt i et «politisk-kulturelt prosjekt»: AUF-ungdommenes lidelser er blitt koblet sammen med et politisk og kulturelt program for å fremme det multikulturelle og multireligiøse samfunnet.

Det er blitt vanskeligere å drøfte dette programmet politisk og analytisk fordi en alltid kan få folk til å tie ved å framholde skjebnen til disse ungdommene. Slik kan den terapeutiske samtalen komme i veien for den politiske. Retorikken i mediene kan marginalisere bestemte religiøse og kulturelle grupper. Ikke nok med at motstanderne av den offisielle norske innvandringspolitikken blir beskyldt for å være uten medfølelse med ofrene, de risikerer også å bli slått i hartkorn med terroristen og stemplet som talsmenn for islamofobi og ekstremisme.

I bunn og grunn dementerer Oftestad sitt eget budskap med dette utspillet. Både avskjedsforelesningen og det påfølgende intervjuet i Dag og Tid er jo nettopp et vitnesbyrd om at offentligheten gir rom for kritikk av det hegemoniske synet på innvandring til Norge. Likevel har han mange meningsfeller både i kristne og mer nasjonalpatriotiske miljøer, og få av dem vil kunne fremme sine kritiske synspunkter med den autoritet som en professortittel gir. For noen vil det nasjonale traumet etter 22. juli være forbundet med selvpålagt taushet og avmakt; andre med mer offensiv legning velger å forskanse seg i de høyreekstreme bloggmenighetene. Dessuten finnes det personer som selv har lidd store tap, og som føler at deres egen lidelse er kommet helt i skyggen av lidelsene til de mediefokuserte etterlatte etter Utøya-terroren.

Argumentasjonen og den intellektuelle tradisjonen blir skadelidende som følge av en ensidig vektlegging av identitet og emosjoner, konkluderer Oftestad. I flommen av terapeutiske fortellinger representerer den rettspsykiatriske rapporten av 29. november 2011 så å si den eneste motvekten. Men dette er en analyse som legger et medisinskfaglig begrepsnett over terrorhandlingene, diagnostiserer terroristen som paranoid-schizofren og som derved skaffer seg et forklaringsmonopol det er vanskelig å rokke ved.

Den som vil bestride at han var psykotisk da han utførte handlingene, og legge fram alternative forklaringer med krav om at han må straffes, møter den innvendingen at dette bare lar seg fastslå gjennom psykiatrisk observasjon. Rapportens forståelse er også lagt til grunn for tiltalebeslutningen, og aktoratets nylig bekjentgjorte vitneliste tydet på at det var denne forståelsen påtalemakten ønsket å få gjennomslag for under rettssaken. Nå etter at vi har fått en ny rettssakkyndig rapport, kan det se ut til at aktoratet er innstilt på å utvide bevisoppgaven og kalle inn flere vitner.

Det er aktoratets plikt til å sørge for «sakens fulle opplysning». Hvis mottoet om mer åpenhet og mer demokrati skal realiseres, kan vi ikke kreve mindre enn det. De rituelle unnskyldningene som politiet og PST har kommet med, kan neppe sies å ha bidratt til slik opplysning. Kan vi håpe at 22. juli-kommisjonen vil makte det? I så fall må den våge å rette søkelyset mot «ubehaget i vår kultur». Dette dreier seg ikke først og fremst om å avsløre forsømmelser hos politi og etterretning, men om å kartlegge mulige institusjonelle forklaringer på at han «som var en av oss», ble terrorist og massemorder.

Behring Breivik har hatt sine modningsår i et samfunn som er blitt mer og mer digitalisert. De siste fem årene har han for det meste levd i en virtuell dataverden på gutterommet hjemme hos sin mor på Skøyen, oppslukt av tekstproduksjon og blogging på Internett og framfor alt dataspill. Den svenske terroristeksperten Magnus Ranstorp har uttalt at Behring Breivik «eksisterer nesten bare virtuelt». Kanskje analysen burde begynne her?
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør