Og om personene fra Bergen han skrev inn i sin omstridte roman.

Tips oss 2400
Foto: NTB/Scanpix

Foto: NTB/Scanpix

OMSTRIDT ROMAN: Agnar Mykle kom til Bergen som 23-åring høsten 1938. «Mykle og Bergen» forteller om forfatterens liv i vestlandsbyen og om personene som endte opp som karakterer i «Sangen om den røde rubin» fra 1956. Bildet er tatt i forbindelse med rettssaken året etter. Foto : NTB Scanpix

OMSTRIDT ROMAN: Agnar Mykle kom til Bergen som 23-åring høsten 1938. «Mykle og Bergen» forteller om forfatterens liv i vestlandsbyen og om personene som endte opp som karakterer i «Sangen om den røde rubin» fra 1956. Bildet er tatt i forbindelse med rettssaken året etter. Foto : NTB Scanpix

«Mykle og Bergen»

  • Forfatter: Willy Dahl
  • Forlag: Bodoni
 
RIKSTEATRET: Line Verndal og Mattis Herman Nyquist som Embla og Ask Burlefot i 2010.

RIKSTEATRET: Line Verndal og Mattis Herman Nyquist som Embla og Ask Burlefot i 2010.

Rubinen på scenen

• Riksteatret satte opp «Sangen om den røde rubin» i 2010.
• Morten Borgersen dramatiserte romanen, og Line Verndal, Mattis Herman Nyquist og Bjørn Skagestad spilte de mest sentrale rollene.
• Anne Grete Preuss og Kjetil Bjerkestrand sto for musikken.
DANSK EROTISK FILM: Ole Søltoft i rollen som Ask Burlefot i 1970.

DANSK EROTISK FILM: Ole Søltoft i rollen som Ask Burlefot i 1970.

Rubinen på film

• I 1970 kom en dansk filmatisering av «Sangen om den røde rubin».
• Den ble produsert av Palladium, som også hadde filmatisert Jens Bjørneboes «Uten en tråd».
• Agnar Mykle raste mot den sexfikserte danske filmatiseringen, som han mente var vandalisme mot hans roman.
• Sexkomediespesialisten Ole Søltoft spilte Ask Burlefot, mens Embla ble gestaltet av Ghita Nørby.

- Agnar Mykle var helt avhengig av sitt eget levde liv når han skulle fortelle. Men om han ikke kunne dikte, så kunne han forandre det opplevde, gi det andre dimensjoner, gjøre det til diktning, sier litteraturprofessoren Willy Dahl, som er redaktør av boka «Mykle og Bergen», som nå kommer på bergenske Bodoni Forlag.

Dahl var også en bekjent av Mykle i Bergen i åra etter krigen.

- Jeg traff ham i Studentersamfunnet, og vi var ofte på de samme nachspielene og festene, forteller Dahl.

Boka inneholder 38 avisartikler som Mykle skrev i Bergens Arbeiderblad mellom 1945 og 1948, før han flyttet fra Bergen til Oslo.

I en innledning gir Dahl et riss av Mykles fortid og forfatterskap, men først og fremst forteller han om Mykles liv i Bergen - og om de personene forfatteren etter fleres mening utleverte hjerterått i den kontroversielle romanen «Sangen om den røde rubin», som kom i 1956.

- Innimellom tok han så mye med av det rent ytre han opplevde i Bergen, at også den diktede versjon kunne leses som virkelighet, sier Dahl i til Dagbladet.

- Mange kvinner ble utpekt som modeller, noen urettferdig, presist for andre. Men alle som har lest Anders Hegers meget grundige Mykle-biografi vil vite at han var meget kvinnekjær, sier Dahl.

- Selv for meg som tilhørte den yngre generasjon, var flere av figurene i romanen lett gjenkjennelige, forteller han.

Dahl trekker fram ett eksempel på Mykles fraværende anonymisering av sine personer i «Rubinen», til tross for at han aldri navnga Bergen på andre måter enn at byen var «berømt for sitt regn».

- Ikke nok med at skildringen av mange av personene ligger altfor tett opp til virkeligheten - Mykle latterliggjorde også personer på en aldeles urettferdig og ufin måte, sier han.

Dahls eksempel er romanfiguren med navnet Fiffolo.

- De fleste kan sikkert forestille seg hvordan det kunne føles å bli gjort til en gjenkjennelig figur i en roman - med alt det negative og kanskje latterlige som kan sies om de fleste av oss - og forstørret over alle grenser, sier Dahl. Og legger til at nettopp det opplevde Fiffolo.

Selv opplevde Dahl helt andre sider ved Fiffolo, enn det Mykle gjorde.

- Og det var en helt annen mann jeg kjente. Han var sine venners venn, han var klar til å støtte deg på alle måter hvis du trengte hjelp. Han kunne lytte til dine betroelser og aldri gå videre med dem. Han var også en god fagmann i sitt yrke. Det Mykle gjorde mot ham var en ren gemenhet.

Dahl mener dette eksempelet avdekker Mykles dobbelthet. På den ene siden kalte han seg sosialist og var en folkeopplysningens mann som tok vergeløse grupper i forsvar.

- Men overfor enkeltindivider kunne han vise en total mangel på empati, og han kunne ikke unngå å forstå at modellen Fiffolo ville komme til å føle seg både utlevert og bli såret og krenket, sier han.

Dahl innser at dagens lesere av «Rubinen» ikke har mulighet for å holde fortellingen opp mot virkeligheten. De kan bare reagere på teksten litterært.

- Men det kan ikke jeg. Minnet om virkelighetens Fiffolo sitter for hardt i meg, sier Dahl.

Om avisartiklene sier Willy Dahl at det har vært mange gode grunner til å samle dem i bokform.

- Den viktigste grunnen er selvfølgelig at de er skrevet av Mykle, en forfatter med en stor plass i norsk litteraturhistorie.

Dahl tror at Mykles artikler vil gi lesere et spennende inntrykk av bredden i samfunnsdebatten i Norge i åra like etter krigen.

- De har verdi som historiske dokumenter. Den aller første artikkelen, «Unnfanget i synd og, og født til misgjerninger», sto i Bergens Arbeiderblad allerede 13. juni 1945, og var et engasjert forsvar for anstendig behandling av de mange «tyskerungene».

- For unge lesere i dag er det nok vanskelig å forstå at dette var en modig handling av Mykle, men folkestemningen var jo direkte hatsk mot disse «tyskerjentene» den gang.

Og i tillegg til det historiske perspektivet, er det rett og slett snakk om skrivekunst, tilføyer Dahl.

- Mykles artikler var i formen langt forut for sin tid. Om vi tenker oss ham forflyttet til våre dagers medievirkelighet, ville han vært en storkjendis, selv uten å ha skrevet en eneste bok, mener Dahl.

Agnar Mykle kom til Bergen høsten 1938, 23 år gammel, for å studere ved Norges Handelshøyskole. Han het den gang Agnar Myklebust. Navneskiftet til Mykle kom først i 1944. Til sammen skulle det med avbrekk bli sju år i Bergen, ifølge et regnestykke Anders Heger har gjort.

Til sammen bodde Mykle sju steder i Bergen. Hans første hybel lå på Møhlenpris, men ved årsskiftet 1938- 39 flyttet han til Øisteins gate på Sydneshaugen - til en hybel der de aller fleste av «Rubinens» hete scener utspilles.

Han ble ganske omgående medlem av to sentrale foreninger: Sosialistisk studentlag og Studentersamfunnet.

I desember 1939 reiste han tilbake til Trondheim, men returnerte til Bergen i 1941 og tok sin diplomeksamen ved NHH våren 1941. Nå tok han også igjen kontakt med sin store forelskelse fra 1939, Axeliane Christine Zetlitz Kielland Holm, for enkelhets skyld kalt Jane, i «Rubinen» heter hun Embla. De giftet seg i februar 1942.

Etter krigen ble Mykle en ivrig deltaker i Studentersamfunnets debatter. Mens han ifølge Anders Heger før krigen inntok «betrakterens» rolle, var han nå ofte på talerstolen, både som foredragsholder og debattant.

- Vi som så og hørte ham på talerstolen, opplevde en retoriker som var den fødte pedagog, klar i resonnementene, aldri kjedelig, lun, engasjert, morsom og saklig. Legg så til dette den utstråling han hadde i personlig samvær - for eksempel på nachspielene i den indre krets, sier Willy Dahl.

I bokas innledning gjengir Dahl informasjon fra Anders Heger om at Mykle fra forsommeren 1940 og ut året hadde arbeidet som frivillig tolk ved den tyske krigsretten i Trondheim. Riktignok ikke for Gestapo, men for det mildere Wehrmacht.

«Det er ikke noe som tyder på at Mykle etter krigen ble etterforsket for eventuelt landssvik. Det kan virke merkelig, men han hadde skiftet navn og bodde i en annen by», skriver Dahl i boka.

- En tolk måtte jo arrestantene ha, og en velvillig innstilt tolk kan jo gjøre mangt for å dekke over, velge mer moderate uttrykk og på den måten gjøre retten mildere stemt.

Det betenkelige i Mykles tilfelle var at han selv skal ha tatt initiativet til å få denne jobben for tyskerne.

- Stemningen etter krigen var hatsk. Krigsåra var nære. Hadde studentene i Bergen fått vite hva NHH-student Myklebust hadde foretatt seg i Trondheim i 1940, ville han ha blitt frosset ut, mener Dahl.

Men med en tilsynelatende uplettet fortid meldte han seg til tjeneste arbeidslivet og offentligheten i 1945. Formelt ble familien boende i en leilighet i Fjellien i Bergen fram til 1950. Men Mykle selv var borte i lange perioder de nærmeste åra, først som konsulent ved Norsk Hotellfagskole, så i Paris, og deretter hos AOF i Oslo.

- Den ene anklagen mot «Rubinen» i 1956 var at innholdet var så pornografisk at boka ble rammet av utuktsparagrafen. Det endte jo med tiltale, domfellelse men til slutt frifinnelse. Det var en tåpelig rettssak som vi var mange som lo av den gangen. Men den hadde dessverre den langtidsvirkning at en begavet forfatter gikk av sporet. Agnar Mykle før og etter rettssaken er to forskjellige mennesker, mener Dahl.

- Anklagen som aldri kom for retten, var at han hadde brukt levende modeller som var lett gjenkjennelige, og som derfor hadde grunn til å føle seg krenket og utlevert, særlig noen av kvinnene, sier Dahl.

- Det var nok nødvendig for Mykle å insistere på at kvinnene var oppdiktet, men i den indre krets i Studentersamfunnet fikk jeg navnene på i hvert fall tre av dem. En av dem sa til meg at hun ville ha saken glemt så fort som mulig, den hadde ødelagt livet hennes, sa hun.

I sin innledning til «Mykle og Bergen» skriver Dahl at arbeidet med boka ville ha blitt betydelig vanskeligere og mer tidkrevende om han ikke hadde kunnet trekke veksler på Anders Hegers biografi om Mykle, «Et diktet liv» (1999), som Dahl omtaler som selve grunnarbeidet når det gjelder faktainnsamlingen omkring Mykle.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt med utgangspunkt i artikkelen ovenfor. Tenk gjennom hvordan du vil framstå i det offentlige rom. Det er ikke forbudt å være anonym. Noen ganger kan det være påkrevet. Men i de fleste sammenhenger framstår en som skriver under fullt navn som mer interessant enn en som vil skjule sin identitet. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre i kommentarfeltet. Hensikten med en debatt er å bidra til å berike ordskiftet i det offentlige rom. Vi vil ikke ha trakassering, trusler og hatske meldinger i våre kommentarfelt.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Debattregler

Mest kommentert

  • «Uheldig muslimdominans å ha Hadeda Taquia som leder i justiskomitéen»

    «Uheldig muslimdominans å ha Hadeda Taquia som leder i justiskomitéen»

    Dette er en kommentar som Frp-politiker Ulf Leirstein synes Hadia Tajik må tåle. (1600 innlegg) Les mer

  • Skal vi ta tak i hjernevasken?

    Skal vi ta tak i hjernevasken?

    Faten Mahdi Al-Husseini (19) er blitt en nasjonal helt. Men hun beveger seg blant ekstreme krefter. (1282 innlegg) Les mer

  • Når Leirstein liker sjikane

    Når Leirstein liker sjikane

    Sjikanen mot Hadia Tajik er grovere enn det Leirstein sannsynligvis er klar over. (1178 innlegg) Les mer

  • «Hjernen min smelter av dette brevet fra helvete»

    «Hjernen min smelter av dette brevet fra helvete»

    Elisabeth Norheim med kraftsalve mot NRK. Utenrikssjefen: - Voldsomt angrep på tynt grunnlag. (1112 innlegg) Les mer

  • Ansikt til ansikt

    Ansikt til ansikt

    Niqab og burka er dei ultimate symbola på kvinneundertrykkjing og kvinneforakt. (1073 innlegg) Les mer

  • Her er de ni største mytene om Den islamske staten (IS)

    Her er de ni største mytene om Den islamske staten (IS)

    - De er ikke gale. (1028 innlegg) Les mer

  • Religion som våpen

    Religion som våpen

    Unge muslimer leder an i oppgjøret med ekstremisme. Men hvorfor har religion fortsatt en så stor makt i Norge? spør Marie Simonsen. (882 innlegg) Les mer

  • - Det er ikke halshogging, men livet i leiren som tiltrekker

    - Det er ikke halshogging, men livet i leiren som tiltrekker

    Fremmedkrigere sender bilder og videoer om at de bader, spiser kake og lever i full harmoni. (816 innlegg) Les mer