ALBUM: Man kan mene mye om Kent, men at de etter mer enn 20 år som band har bevist at de har egenart, er det liten tvil om.

Rett som det er leverer de dessuten monumentale låter som det skal mye til å stå imot, om man vil eller ei, og det har gjort dem til et av Skandinavias mest populære band.

Utfylt lydbilde

Det begynner å bli en stund siden svenskene lot fuzzgitarene hvile til fordel for et tydeligere synthpreg og flere elektroniske produksjoner. Heller ikke nå ser de seg tilbake, men låtene har mer rock i seg enn for eksempel tre år gamle «Röd».

Beats og synthlag befinner seg i en grundig utfylt pakke, ofte med piano, taktfaste trommer og flytende gitarlinjer.

Flere steder minner lydbildet om stadionrockveien Arcade Fire har tatt - i førstesingelen «999» med hamrende piano og strykere, i «Tänd på»-refrenget med discobass, piano og lyst synthunderlag - uten at det låter mindre Kent av den grunn.

Særpreg med en pris

Mange spor («Jag ser dig», «999») er i tillegg musikalsk lystigere enn vanlig - spesialiteten er tross alt skamløst emosjonelle låter med en underliggende desperasjon, som i albumbeste «Låt dom komma».

Svakheten, og baksiden av «tydelig identitet»-medaljen, gjør seg imidlertid gjeldende også denne gang: Jocke Bergs særpregede vokalmelodier og forkjærligheten for det inadvendte går utover variasjonen, og gjør låter som «Beredd på allt» og «Ruta 1» for anonyme - tross sympatiske trekk.