FILM: Jeg får ikke helt taket på Dino, katten som bor hos søte, sju år gamle Zoe på dagtid og drar på nattlige tokt med en smykketyv ved navn Nico. Og det er vel også meningen: Katter skal være lunefulle og uutgrunnelige. De bryr seg ikke om å forklare sine motiver, selv om de skulle slumpe til å være med i en barnefilm og derfor ikke burde slippe unna med kriminalitet.  

Typisk fransk, vil du kanskje si, å spre tvilsomme holdninger, selv når man henvender seg til barn. Likevel er det ikke det moralske tvisynet som gjør at Medietilsynet fraråder barn under sju år å se filmen. Tilsynet advarer i stedet om «truende karakterer og situasjoner, samt gjennomgående mørk stemning»  

Snill tyv  

De truende karakterene er en mafia ledet av den psykopatiske Victor Costa. Han har drept Zoes far og hun har vært stum siden det skjedde. Nå jaktes morderen av Zoes mor, som er politisjef i Paris. De truende situasjonene oppstår med stadig kortere mellomrom og består i at Costa og banden skremmer alle de gode, inkludert smykketyven Nico, som lister seg så stilt på tå, robber de rike og er trist og ensom.  

Dermed oppstår det en gjennomgående mørk stemning som forsterkes av at den travle politisjefen har lite tid til sin datter og at det utvikler seg marerittliknende situasjoner der stumme Zoe ikke får sagt til moren sin at den hun stoler på egentlig er slem, og omvendt.

Jazz og noir  

Den 65 minutter lange filmen er håndmalt og det funklende visuelle uttrykket er ikke fritt for nostalgi: Figurene minner om Modigliani, de nattlige fargene er mer Van Gogh, stemningen er noir og musikken er jazz. Selve kriminalintrigen er ikke blant de mest gjennomarbeidede, men en 8-åring vil trolig la seg underholde på flere plan.