Klimameldinga ser ganske grei ut, men det er uklart om målene vil nås, skriver Anne Marte Blindheim.

Tips oss 2400
Debatten om klimameldinga har vært full av frykt og forventning. På den ene sida har økonomer fryktet industridød, karbonlekkasje og selvpining til liten nytte og stor skade. På den andre siden har miljøvernere hatt en forventning om en knallgrønn revolusjon med strenge og konkrete tiltak. Det realistiske var at kompromisset ville havne et sted midt imellom. Det gjorde det også.

Meldinga ser likevel ut til å lande på den positive sida for SVs del, fordi kjernepunktet, målet om at to tredeler av utslippskuttene skal tas på hjemmebane, er beholdt. Dette har blitt presentert som et stort konfliktpunkt. Det var visst ikke bare enkelt å få Jens Stoltenberg med på å beholde hjemmemålet, siden det er dyrt og vanskelig å nå. Men SV og Sp signaliserte tydelig at noe annet enn å beholde målet var uaktuelt, og at målet var grunnleggende for å kunne gå til valg igjen med et rødgrønt alternativ.

I går fikk Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell mye av æren for at klimameldinga kom i havn. Saken er ekstremt viktig for SV og den nye ledelsen. Kilder forteller at både målsettingene og de viktigste tiltakene har vært gjenstand for tøffe diskusjoner helt til det siste. Andre kilder forteller at de tøffeste rundene om dette skal ha foregått før jul, og at enkelte regjeringsmedlemmer på nyåret skal ha følt seg trygge på at det endelig var enighet om målet. Andre igjen forteller at det var enighet om målsetting, hovedvirkemidler og om å legge fram klimameldinga, ei uke før SVs ekstraordinære landsmøte, men at saken ble utsatt til etter ledervalget. Sannheten om detaljene her er et ømfintlig spørsmål om ære. Det som er sikkert, er at forhandlingene gikk inn i en sluttspurt etter påske, med tanke på rask ferdigstillelse. I det siste har det vært jobbet dag og natt. Resultatet er nok så godt som det kunne bli. Og alle parter bedyrer at tonen har vært god hele veien.

Den tyngste kampen for miljøpartiet SV når det gjelder enkelttiltak, har vært å få til noe i oljesektoren. CO2-avgiften oppjusteres med 200 kroner tonnet. Det skal legges bedre til rette for elektrifisering av sokkelen. Miljøbevegelsen og SV ønsket seg mer, men SV er fornøyd med å ha fått til noe. Oljebransjen rynker på nesa. SV har også fått gjennomslag for et klimafond for industrien. Fondet er på 30 milliarder kroner og skal gradvis økes til 50 milliarder kroner i 2020. Ideen om et klimafond har bred støtte både i opposisjonen, miljøbevegelsen og industrien. Helst ville SV hatt mer penger i potten.

Tiltakene i transportsektoren er de mest offensive. Kanskje fordi de begeistrer mange, inkludert vår syklende statsminister, på flere plan enn klima. All vekst i persontrafikken i de store byene skal tas med kollektivtransport, sykkel- og gangvei. Det kommer mer penger til tog, buss og bane, og InterCity-triangelet skal planlegges. Bilparken skal legges om i miljøvennlig retning. Andre tiltak er energieffektivisering i bygg, mer skogplanting og vern, utfasing av oljefyr. Lite kostbart, lite kontroversielt.

Det er bra, men kjedelig, for lite, for seint, sier opposisjon og miljøbevegelse. Jobben deres er å aldri bli fornøyde. De har kanskje rett i at det ikke er veldig ambisiøst, men det kan ikke være en stor overraskelse at tiltakene er gamle. Oppgaven var å velge fra tiltaksmenyen som ble lagt fram i Klimakur 2020. Det er også begrenset hvor konkret en stortingsmelding kan være. Mange tiltak må tas videre i kommende planer, som Nasjonal transportplan, og vil være gjenstand for forhandlinger i hvert enkelt statsbudsjett. Og seint, ja. Flere av tiltakene vil ikke få effekt før lenge etter 2020. Derfor garanterer ikke regjeringa at tidsplanen holder, de bare tror at den er realistisk. Kritikerne mener at den ikke er det. Fasiten kommer i 2020.

Hovedbudskapet til regjeringa er at klimatiltak ikke er pest og plage, men en positiv endring mot et mer moderne samfunn på flere måter. Om føringene blir fulgt opp, bringer det samfunnet noen skritt nærmere lavutslippsdrømmen. Framtida er farget i en passe behagelig nyanse grønt, og morgendagen er ikke noe å grue seg til. De er optimistene, de andre er pessimistene, og gjett hvem som sitter på morobordet? Og dersom det ikke går, og noen spør i 2020, så var det jo ingen som garanterte at det skulle gå. Og sånt er det jo fullt mulig å signere på.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør