Johan Galtung låner sin autoritet til klassisk antisemittisk propaganda.

Tips oss 2400
I et NRK-intervju onsdag gjentok fredsprofessor Johan Galtung påstanden om at det er «mye interessant» i det antijødiske skriftet Sions Vises Protokoller. Dette foreløpig kulminasjonen på en utvikling som har pågått siden i høst der Galtung mer og mer åpenlyst har leflet med antisemittiske forestillinger.

I et foredrag i september anbefalte Galtung bøkene til Erik Rudstrøm, som blant annet bygger på Sions Vises Protokoller, som en sentral kilde for å forstå frimurernes rolle i det norske samfunnet. Han har siden fortsatt å forsvare Rudstrøm, og har sist i et tilsvar til en artikkel i tidsskriftet Humanist anbefalt folk å selv lese protokollene og sammenlikne innholdet med verdenssituasjonen av i dag. I tilsvaret refererte han også til en tekst av den amerikanske nynazisten William Pierce.

Galtung har ved tre anledninger hevdet at protokollene gir forståelse av moderne økonomi og politikk. «Yes, Rudstrøm mentions «The Zion Protocols»» skrev han i oktober på sitt eget nettsted Transcend.org. «(He) says he does not know who wrote them - the «Elders», the Russian secret police or Maurice de Joly - but read them as a guide to our world and judge for yourself». Galtungs kommentar er foruroligende lik en uttalelse fra nazipartiets sentrale ideolog Alfred Rosenberg i forbindelse med en rettssak om protokollene i 1934, der han hevdet at det hele dreide seg «mindre om protokollenes ekthet enn om den indre sannhet som blir framlagt i protokollene».

Fredsforskeren knytter seg dermed opp til en skremmende tradisjon. Sions vises protokoller utkom første gang i Russland i 1903, og er et produkt av den reaksjonære, antisemittiske ideologien som var framherskende blant mange tsarvennlige russere rundt forrige århundreskifte. Dokumentet hevder å være referat fra et hemmelige møte av jødiske ledere. Det hevdes at jødene har skapt den moderne kapitalismen og liberalismen, og i tillegg leder an i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Videre påstås det at de styrer presse og frimurerlosjer, og har framprovosert alle kriger, revolusjoner og økonomiske kriser med det mål å oppnå et «jødisk verdensherredømme».

Mens det er hevet over tvil at protokollene er et falsum har de hatt en fatal virkningshistorie. Før første verdenskrig ble de brukt mot ethvert liberaliserings- og demokratiseringstiltak i Russland, blant annet av den høyreekstreme organisasjonen «De svarte hundre». Etter bolsjevikrevolusjonen ble teksten - sammen med annen antisemittisk konspirasjonslitteratur - spredt i masseomfang blant de kontrarevolusjonære «hvite» styrkene, blant annet for å piske fram pogromer. I Ukraina kan så mange som 150 000 jøder ha mistet livet i voldelige overgrep iscenesatt av de hvite styrkene, ukrainske nasjonalister og opprørske bønder.

Fra 1919-1920 ble protokollene oversatt og utgitt i masseopplag i Sentral- og Vest-Europa. I Tyskland ble de adoptert av den framvoksende nasjonalsosialistiske bevegelsen. Et kjernepunkt i NSDAPs verdensbilde var forestillingen om en «rasekamp» der «jøden» ble framstilt som dødelig fiende og motpol. For å underbygge dette tok nazistene fra starten flittig i bruk protokollene, som stadig ble sitert i den nasjonalsosialistiske dagspressen og utgitt i ulike utgaver.

Under andre verdenskrig ble den antisemittiske konspirasjonsmodellen koblet direkte opp mot krigsforløpet. Det ble hevdet at Hitler-Tysklands krigsmotstandere - Sovjetunionen, Storbritannia og USA - i virkeligheten var marionettstater, styrt fra kulissene av «verdensjødedommen». Kampen mot fiendemaktene og kampen mot jødene ble slik to sider av samme sak. Dermed ga protokollene direkte næring til nasjonalsosialistenes utryddelsespolitikk overfor de europeiske jødene. En som i nyere tid har brukt protokollene er William Pierce, kjent for terrorromanen The Turner Diaries, som etter all sannsynlighet har skrevet teksten Galtung bruker til å påstå at jødene kontroller media.

Mens Galtung ofte har kommet med kontroversielle uttalelser, har han ikke tidligere fremmet antisemittiske holdninger. Som han selv påpeker, har han tvert imot arbeidet mot antisemittisme i organisasjonen Anti-Defamation League.

Den tilsynelatende vendingen i verdensbilde kan ha sammenheng med hva slags personer som de siste årene har fått innpass i miljøet hans. Galtung har siden 1993 ledet det internasjonale nettverket Transcend, som består av akademikere og fredsarbeidere fra en rekke land og som har som formål å analysere konflikter for bedre å forhindre dem. Nettverket inkluderer Transcend Media Service, med nyhets- og bakgrunnsartikler med fredsjournalistikk som ideal. I motsetning til den ofte konfliktfokuserte nyhetsjournalistikken skal fredsjournalistikk analysere hva konflikter egentlig handler om og se etter løsninger.

Blant skribentene er i dag flere kjente konspirasjonsteoretikere i tillegg til den britisk-israelske jazzmusikeren og forfatteren Gilad Atzmon. Atzmon har i årenes løp gjort seg bemerket som en stadig mer krass kritiker av staten Israel og har beveget seg fra å gå inn for en enstatsløsning for Israel og de palestinske områdene til å kritisere selve den jødiske identiteten, som han betrakter som grunnleggende rasistisk, og å forsvare Sions Vises Protokoller som han mener har en «profetisk kvalitet» når det gjelder verden i dag. Etter hvert har han også nærmet seg holocaustbenektelse, noe som fikk en rekke palestinske intellektuelle til å ta offentlig avstand fra ham våren 2012. Andre artikler siterer Webster Tarpley og Anton Chaitkin, disipler av den amerikanske nyfascisten og konspirasjonsteoretikeren Lyndon LaRouche, og holocaustbenekteren Michael Rivero.

Utviklingen er dessverre et eksempel en trend de seinere åra der personer og grupperinger som tradisjonelt har tilhørt venstresiden overtar forestillinger og argumenter fra det ekstreme høyre. Ifølge den amerikanske skribenten Chip Berlet har disse forestillingene i økende grad tatt en antisemittisk karakter der man snakker om hvordan jøder manipulerer regjeringer, media og banker for egne eller staten Israels interesser.

Israel kan og bør kritiseres. Man kan også diskutere rollen israelvennlige lobbygrupper spiller i amerikansk politikk. Når man omtaler «jøder» som en enhetlig gruppe med en felles agenda og resirkulerer tradisjonelle forestillinger om «kontroll» over hele eller deler av samfunnet er man derimot over i klassisk antisemittisme. Spesielt gjelder dette når man i tillegg refererer til protokollene, antisemittismens bibel.

Det er fortsatt ikke grunnlag for å kalle Galtung antisemitt. Det som derimot er klart, er at han nå låner sin autoritet til klassisk antisemittisk propaganda.