VELFERD: Da jeg var 17 år, brakk jeg en ryggvirvel. Legen sa jeg måtte regne med å bli sittende i rullestol resten av livet. Jeg var redd, men ikke alene. I tillegg til familien, stod velferdssamfunnet klart til å stille opp for meg om jeg skulle trenge hjelp. Hjelp til å fungere i hverdagen, til å få fullført min utdannelse og fungere i jobb.

Min neste tanke var livsforsikring. Jeg måtte skaffe meg det. I hvert fall om jeg ikke ville bli frisk igjen. Jeg kontaktet et forsikringsselskap, men beskjeden var klar. Med mitt sykdomsbildet ble det umulig å få tegnet noen forsikring. Den ble altfor dyr. Jeg hadde jo allerede gått fra frisk til syk, og lå an til å bli en stor utgiftspost for forsikringsselskapet.

Så takk gud for fellesskapet.

Vår viktigste livsforsikring, er det velferdssamfunnet vi lever i, der vi tar vare på hverandre. Sammen. Også de dagene vi trenger det mest, uansett hvor syk vi er eller hvor stor inntekt vi har. Velferdsordningene er vår felles livsforsikring. Og den har vi ikke fått til evig eie. Den kan lett endres, om man kutter ut forsikringen og satser på å klare seg selv. Men, i dag har vi den tryggheten, la oss sammen bidra til at også kommende generasjoner kan få denne tryggheten fra sin vugge til grav.

Dette trygghetsbildet for meg som 17-åring og syk, kan sammenlignes med ansvaret det er å styre landet, der alle innbyggerne lever sine liv. De gode dagene lever vi uten å tenke på konsekvenser, men når motbakken kommer, ser vi helst at vi står trygt sammen. For da trenger vi den forsikringen, som gjør livet lettere. Slutter vi å betale, ja, da ryker også tryggheten du og jeg har, sammen med våre barn, barnebarn og besteforeldre.

Det er lett å ta jobben du har for gitt, den månedlige lønna, den fribilletten vi har for å ha barna våre i skolen eller hos legen. Ute i verden er det utrygt. Altfor mange unge går ledige i Europa. Liv går tapt i Syria. Det kriges fortsatt i Afghanistan.

Men, selv om det går bra i Norge, og selv om vi lever i et demokrati hvor du kan leve et trygt og godt liv, kan vi aldri ta det for gitt.

For den økonomiske krisen i Europa er alvorlig, og kan også ramme landet vårt. Derfor må vi være våken selv i gode tider, så vi unngår feller det fort kan bli krevende å komme seg ut av. Feller som vil ramme både samfunn og enkeltmennesker.

Vår trygghet er et resultat av en trygg økonomisk styring, ikke styrt av populistiske enkelteksperimenter.

Medisinen heter ikke Erna, Siv og Trine. Tvert imot. En politikk for svekkede inntekter til fellesskapet, prioritering av private næringsinteresser i velferdspolitikken og svekkede rettigheter for arbeidstakerne, vil gjøre oss mer sårbare, både som samfunn og enkeltmennesker. Prisen for deres private forsikring blir for høy, spesielt for de som sitter nederst ved bordet. Vår trygghetspakke er stø kurs og trygg økonomisk styring. Du er med, og er ivaretatt på samfunnets regning, fordi du også har bidratt til fellesskapet, gjennom din arbeidskraft og skatteseddel. Den tryggheten er ubetalelig. Den kjente jeg på da jeg som 17 åring fikk beskjed av legen om at jeg kunne bli lenket til rullestolen resten av livet. Heldigvis, ble jeg friskmeldt.

Tryggheten derimot, er et resultat av Arbeiderpartiets politiske prioritering gjennom generasjoner. Den er vår tids viktigste livsforsikring.