ANMELDELSE: Forlaget kaller det «en western skrevet slik brødrene Coen ville ha gjort det». Det er en merkelig påstand, grovt misvisende, men kanskje ikke så veldig mystisk, all den tid Coen-brødrene nettopp filmatiserte den kultompsunnede westernklassikeren «True Grit» av Charles Portis, og før det igjen prøvde seg på den oppdaterte Western-legenden «No country for old men» av Cormac McCarthy.

Det gjelder å smi mens kinosetene er varme.

Når det er sagt, har også brødreparet Sisters klart seg godt på egen hånd: boka var blant finalistene til fjorårets Booker-pris og er under utgivelse i over tjue land, og foran den løper et rykte om at dette er den typen bok Cormac McCarthy ville skrevet «hvis han hadde hatt sans for humor».

Kvalmende

Ikke bare er det en enda mer misvisende påstand, på grensen til det kvalmende, den er også direkte stjålet fra en Believer-artikkel om nettopp Charles Portis, forfatteren av True Grit. Ting er ikke alltid så veldig komplisert.

Man skal selvfølgelig ikke klandre forfatteren for skamløsheten i det litterære maskineriet, poenget er bare at «Brødrene Sisters» ikke lever opp til noe av denne hypen. Den er pregløs, tam, og, eh, ikke så veldig komplisert.

Leiemordere

Det er midt på 1800-tallet, og vi følger to brødre, profesjonelle leiemordere med et beryktet navn fra kyst til kyst, som ikke går særlig godt overens. Fortelleren, Eli, er belemret med samvittighet, mens broren er av det handlekraftige og nådeløse slaget. Nå har de fått i oppdrag å avlive en merkelig, belest uteligger i San Francisco.

Første halvdel av boka følger dem på vei over kontinentet, stadig forsinket av problemer med hestene, tilfeldige møter, brorens uforutsette fyllekuler og fortellerens hverdagsfilosofiske digresjoner.

Boka tar seg opp når de kommer fram til San Fransisco og den egentlige handlingen omsider begynner, men etter to hundre sider er denne leserens tålmodighet med jovial feelgood-Western dessverre oppbrukt.

Tegnefilmaktig

Ikke bare er boka med sine 370 sider altfor lang, den har heller ingenting originalt eller interessant ved seg, kanskje med unntak av karakteren Warm, gullgraveren og uteliggeren som brødrene Sisters er utsendt for å drepe.

Kynismen og voldshandlingene har en tegnefilmaktig uskyldig over seg, og fortellerens undring og samvittighetskvaler likner et barns. Boka kunne sikkert fungert som en sjarmerende ungdomsbok, hvis det ikke var for at den knapt har noe plot, og derfor aldri blir i nærheten av spennende.

Da hjelper det ikke at Patrick deWitt skriver lekende lett, at boka er flott oversatt og til tider nokså vittig.

Jeg ville likevel heller lest Morgan Kane.