- Kommer hun nå? Jeg må ha noe vann.

Lars Saabye Christensen strekker nakken mot bakeridisken hvor fotografen henter mat og drikke, før han tar seg til ryggen med en dempet grimase.

— Ikke spør meg hva de gjorde, sier han om ryggprolapsen som ble operert for noen uker siden.

— De kikket inn og tok ut noen løse biter, tror jeg. En ryddejobb i ryggen.

Saabye ville selvfølgelig møtes på Majorstua, selve grunnkulissen i hans bøker og i eget liv. Han har som vanlig hatt på hodet, skjerf og pene sko, og har stampet seg opp trappetrinnene på konditoriet i Majorstukrysset for å snakke om diktboka «Min Buick er lastet med», som kommer i neste uke.

Buick-boka er den andre i rekken, og er skrevet i samarbeid med Dagblad-journalist Tom Stalsberg. Sammen med tre musikere har duoen turnert 40 norske arbeidsplasser med diktopplesning og konserter.

Saabye Christensen liker seg på ingen måte i rampelyset. Men med Buick-gjengen er det annerledes. Der er han del av et band, et lag som trekker i samme retning. Bare en av gutta.

— Følelsen av å være med i et band er virkelig fryktelig inspirerende. Ja, det er et paradoks at jeg velger å stå på scenen når jeg ikke må, men dette er et annet type rampelys. Alt som skjer på scenen skjer i presens, og da har jeg kontrollen. Tror jeg.

Boka skulle egentlig hete «Postkort fra kirkegården».

Et besøk på Draka kabelfabrikk utenfor Drammen endret planene.

— Da vi så produksjonshallen på fabrikken, skjønte vi at boka måtte handle om arbeidsplasser og arbeidsfolk. Disse kablene som ble rullet sammen i forskjellige maskiner, i sterke farger. Det var et veldig vakkert syn. Da skjønte vi at vi måtte forlate kirkegården for denne gang.

Grusen spraker for hvert skritt han tar, mens han passerer de tunge steinene som vokser opp fra gresset. Han pleier å gå slik, alene, i et bedagelig tempo og titte på gravstøttene.

Som på et øde museum ser han navnene, hvilke titler folk hadde, om det er barn som ligger der.

Han dras mot det.

— Kirkegårder er snart de eneste stedene i byer hvor det er vakkert, sier han.

— Hva er det som er vakkert?

— Det er ryddig. Gresset er slått. Blomstene passes. Det er fredfullt, ikke noe bråk. Folk er høflige. Virkelig inspirerende steder å gå. Jeg pleier alltid å lete opp en kirkegård når jeg er ute og reiser og ta meg en tur for å venne meg til tanken.

— Når begynte du å tenke mye på døden?

— Erindringen spiller meg mer og mer et puss, men jeg tror jeg var ni-ti år. Jeg kunne ikke sette ord på det, men tanken om det forgjengelige slo meg. Det var ganske skremmende. Og nødvendig.

For Saabye er det enkel matte: Han har flere dager bak seg enn foran seg. Tanken kan få pulsen til å slå raskere selv for den beste.

— Har du angst for døden?

— Det er veldig få som gleder seg til den.

— Men ikke alle tenker mye på den?

— Nei. Men man kommer til en etasje i livet hvor man lurer på hvor mange etasjer som er igjen. Eller om heisen går rett ned. Som forfatter lurer jeg også på hvor mange bøker får jeg tid til å skrive. Det har gjort meg kravstor, jeg har veldig lite lyst til å kaste bort tid.

— Gjør det deg skjerpet?

— Absolutt.

— Skriver du bedre?

— Det vet jeg ikke, men ... Nok om døden.

Ja, han skriver på sin neste roman. Ja, den kommer kanskje til høsten. Mer vil han ikke si.

At Saabye er en forfatter for folket, er en veletablert sannhet. Universene han skaper, og ikke minst skrivestilen hans, har nordmenn trykket til hjertene sine.

Men han liker å være mystisk. Ofte må leseren drive et slags detektivarbeid for å finne svar på, ofte sentrale, spørsmål og hendelser i romanene.

Hvorfor bruker han gåter så tydelig i bøkene sine?

— Alle mennesker må ha noen hemmeligheter. Det må en roman også. Jeg liker bøker som ikke på død og liv skal fortelle meg alt ned til hvert minste gram. Det handler om en hårfin balansegang, som jeg ikke vet om jeg klarer. Det tenkte jeg mye på i de årene jeg skrev «Halvbroren», som er en roman full av taushet, det usagte, det gåtefulle — at én setning for mye kan gjøre en roman triviell og banal. Én setning for lite kan gjøre den uklar på en utilfredsstillende og irriterende måte. Som banal modernisme. Jeg tenker alltid på hvor mye eller hvor lite jeg skal si. Det er det som er utfordringen, kjernen i det å fortelle, rett og slett.

I Buick-boka finnes det visstnok ikke ett eneste ord mellom linjene. Tekstene er rett fram, korte og konsise.

Fra turneen husker han særlig godt konserten på Draka kabelfabrikk, da en av arbeiderne ba om å få lese et dikt fra scenen.

— Det viste seg at han leste et av mine dikt, «Hvor er det blitt av alle gutta». Og han hadde gjort det til sitt eget, dette diktet som jeg skrev for 30 år siden. Da har det diktet vandret rundt og så har det truffet denne karen på Draka kabelfabrikk. Og han leser det høyt for arbeidskameratene sine, og for meg, ikke minst. Han kunne det utenat og leste det på en måte jeg aldri hadde hørt før. Da tenkte jeg, søren heller, nå har diktet mitt fått en ny venn. Og en jævla god venn. Det var en veldig rørende opplevelse

I 1983, da han og kona Karna flyttet til Sortland i Vesterålen, fikk han en kattunge av Sivert Høyem.

— Det stemmer. Dette var lenge før Madrugada, da han var en liten, høy gutt. Så flyttet vi til Oslo, og da ble den en melankolsk innekatt. Med nordnorsk dialekt.

Han smiler.

— Jeg tenker alltid på Sivert og stemmen hans når jeg tenker på Serepta.

Katten ble 20 år. Den døde på stuegulvet hjemme i huset på Vinderen.

— Det var fryktelig, fryktelig trist. Jeg ble veldig knyttet til dyret. Fine 20 år, var det. Det var jo et langt liv, jeg satt egentlig bare og ventet på telefon fra Norge Rundt om at de ville intervjue meg og katten.

Den nye katten heter Buster Kiten, oppkalt etter hans gamle filmhelt.

— Katter har to egenskaper som jeg misunner dem. De sover godt, og de har en evne til å gi fullstendig faen. Buster vekker meg hver morgen nøyaktig klokken seks. Da begynner den å mjaue og banke på døren. Står vi ikke opp da, kommer den rett inn og henter oss. En veldig fin kombinasjon av pels og vekkerklokke.

Når han har kommet seg opp av senga, tar han på seg tøfler og slåbrok og setter seg til å skrive. Det er i morgentimene hjemme at han skriver best. Han har sluttet å skrive på reise.

Det var som 28-åring, da han fløy fra Charles de Gaulle i Paris til Fornebu, at kofferten med det 2300 sider lange, håndskrevne manuset til «Beatles» ble borte. Kofferten ramlet aldri ut på bagasjebåndet i ankomsthallen. Han måtte bare ta bussen hjem, og begynte i panikken å skrive en helt ny historie.

Fem dager seinere, da kofferten med manuset dukket opp, la han det nye prosjektet til side — starten på det som skulle bli «Halvbroren».

Det tok til sammen 20 år å skrive ferdig den 650 sider lange generasjonsfortellingen om Barnum.

Han husker godt da alt nærmet seg slutten. Serepta lå der på skrivebordet og lyttet til dunkene fra skrivemaskinen. Hun likte det, å følge med mens blekkstavene slo seg bortover arket, og la aldri merke til at matfaren svettet og skalv mens han hamret ned de siste avsnittene.

— «Nå må jeg ikke ødelegge, nå må jeg ikke ødelegge», tenkte jeg. Det siste, korte kapittelet betydde så mye for meg at jeg var rett og slett for et nervevrak å regne da jeg gikk løs på det. Den siste setningen i romanen hadde jeg klar lenge før jeg begynte å skrive, det var bare å komme meg fram til den. Det var en lang reise. Og så var jeg plutselig rett ved slutten. Jeg trodde jeg skulle bli lykkelig. Det ble jeg ikke.

Reisen skulle uansett gi ham Nordisk Råds litteraturpris, Brageprisen, Bokhandlerprisen og fortsette langt utover over Norges grenser. I alt er bøkene hans oversatt til 34 språk.

— Kjenner du det fysisk om det du skriver blir bra eller dårlig?

— Ja, jeg vil nesten si det. Det høres selvfølgelig dumt ut, men jeg blir rammet av, og fylt med, et fysisk ubehag når jeg skriver noe som ikke stemmer i mitt eget hode.

— Og når det blir bra?

— Det er et tilsvarende behag. Jeg vet ikke om du kjenner til sånne kodelåser man hadde på sykkelen på 60-tallet. Da skjøv du spaken slik: to- tre—tre- to, sier han, og skyver hånda fram og tilbake over bordet,

— Så gikk låsen gikk opp. Den ulåst-følelsen. Slik er det.

Til høsten får «Halvbroren» nytt liv på NRK. Helt siden boka kom ut i 2001 har det vært mange initiativ til å lage tv-serie.

— For meg har det verken hastet eller vært nødvendig. Men når de riktige folkene tok hånd om det var det ikke vanskelig å si ja.

— Hvorfor sa du ja?

— Godt spørsmål. Fordi jeg er grunnleggende nysgjerrig. Jeg vil se hvordan dette går.

Det kan slå begge veier. For det er denne evige problematikken rundt bøker som skal bli til film. Norske tv-seere husker fortsatt denne vinterens filmatisering av Jan Kjærstads «Erobreren», storsatsingen som ble slaktet av kritikerne. Og sist gang Saabye Christensen var på banen som manusforfatter, med filmatiseringen av «Maskeblomstfamilien» i 2010.

Det ble dårlige kritikker og tomme kinosaler.

—Jeg syns den filmen fikk urettferdig mye pes. Samtidig som den fikk slakt i Norge, fikk den noen strålende kritikker i danske aviser. En helt motsatt reaksjon. Sånn er det.

— Synes du ikke mange av bokas gåter forsvant i filmen?

— Det visste vi hele tiden. Det var veldig vanskelig å overføre den fortellingen til en visuell fortelling, når du tar hovedpersonene i en roman, løfter dem opp og ut av sine omgivelser. Språket er en viktig del av hvordan du opplever karakterene. Du må erstatte språket med bilder, og det er fryktelig vanskelig.

Det handler også om å gi fra seg kontrollen. Heller ikke det en favorittsyssel i Saabyes verden. Selv joggeturene går i fast rute. Ut av huset på Vinderen, opp til Sognsvann, runden rundt, ned til huset igjen. Det tar nøyaktig en time og fem minutter. Hver dag.

Det vil si, ryggskaden har sørget for at joggeskoene står parkert inntil videre.

— Jeg håper på comeback om en eller to sesonger. Nå må jeg sitte på en ergometersykkel foran fjernsynet. Det er virkelig en forsmak på døden. Gruvekkende kjedelig.

Det blir mye drosje nå. Ikke noe nytt, for så vidt. Han har alltid likt å sitte i baksetet og kikke ut mens han forsvinner inn i de lange gatene.

— Jeg hadde nettopp en opplevelse med en drosjesjåfør. Han var på min alder, og jeg dro så vidt kjensel på ham. Det viste seg at han hadde gått på Uranienborg skole, han også. Helgen før hadde han og noen av de gamle vennene samlet seg for å ta en øl eller to, og hadde begynt å diskutere romanen min, «Beatles». Alle hadde de kommet fram til at jeg hadde skrevet om det de opplevde. «For du satt jo bare inne hele tiden og var ikke med på noen ting», sa han. Jeg svarte at det hadde han sikkert rett i. Jeg sitter og dikter på rommet mitt mens tingene skjer. Sånn er det bare.

— Ligger det et savn i det?

— Jeg var ikke helt huleboer, det var jeg ikke. Men jeg var ikke en fyr som var veldig sosial. Jeg satt mest på sidelinjen og observerte, og det er noe jeg fortsetter å gjøre som voksen. I all vesentlighet trives jeg bedre i garderoben enn på banen.

tam@dagbladet.no