Christoffer-saken satte barnevern  på dagsorden. Saken rørte en hel nasjon og alle var enige om at det trengs større innsats for å beskytte de små. Vi skal være nabokjerringer og bry oss. Men det finnes grenser som man ikke skal trå over, særlig hvis man ikke er en helt vanlig nabokjerring. Dagbladet avslørte i helgen at barneminister Inga Marte Thorkildsen forsøkte å presse politiet til å få gjort nye dommeravhør av et barn i en overgrepssak da hun satt på Stortinget. Nå får hun kritikk, men angrer ikke.

I årevis har hun hatt et sterkt engasjement for barn, særlig de som er utsatt for overgrep, vold, omsorgssvikt. Denne spesifikke saken gjorde inntrykk. Thorkildsen snakket med moren og leste papirene fra en omfattende saksbehandling i barnevern og rettsvesen. Hun ble i tvil om om saksbehandlingen hadde vært god nok, og var bekymret. Hun ville gjøre det rette. Redde et barn. Tanken var god. Men så gikk det galt. Thorkildsen forhørte seg om hva hun kunne gjøre. Fikk råd om at hun kunne ringe politiet og spørre om de hadde vurdert avhør i regi av Barnehuset, der det finnes eksperter på å snakke med barn. Som sagt så gjort. Thorkildsen valgte også å anbefale en advokat til barnet, en som både hun selv og barnets mor hadde hatt kontakt med. Da protesterte farens advokat. Det endte med at retten bestemte at barnet ikke trengte noen advokat.

Å bidra med nye vitneopplysninger i en straffesak er en ting. Det har alle en plikt til. Men å ta direkte kontakt med politiet i kraft av sin rolle som stortingsrepresentant for å påvirke etterforskningen, er noe annet. Da visker man ut grensene mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt, og undergraver systemet man er en del av. Blander man kortene, velger side og griper inn i noe så alvorlig og komplisert som en straffesak, risikerer man i tillegg å bidra til feilavgjørelser som kan få konsekvenser for noens liv og helse. Kanskje stod man på feil side. Kanskje stod man på rett side, men oppnådde motsatt effekt med engasjementet.

Thorkildsen er ikke den eneste som har overtrådt grensene. I 2002 skrev VG at flere stortingspolitikere hadde det med å ringe saksbehandlere i UNE og UDI for å påvirke  utfallet i asyl- og flyktningesaker. Blant de mest kjente var Magnhild Meltveit Kleppa (Sp), Anita Apelthun Sæle (Krf), Karin Andersen (SV) og Signe Øye (Ap). De stod også for det de hadde gjort, men ble kritisert. Per-Kristian Foss (H) tror ikke praksisen er utbredt i dag. Men det er grunn til å stille spørsmål om det. Enkelte forsvarer handlemåten og mener at kritikken handler om formalisme. At engasjement og god vilje trumfer alt.

Det handler ikke om å slukke brennende hjerter. Politikere skal bry seg. Også i enkeltsaker. En som ikke er interessert i mennesker og menneskeskjebner, har ingenting i politikken å gjøre. Med et eksempel kan man få belyst en hel problemstilling. Det ligger i politikerens ombudsrolle å si fra, riktignok uten å røpe sensitive personopplysninger. Men det er viktig for både saken og systemet at ting gjøres på riktig måte. Man må kunne stole på at de avgjørelsene som tas i forvaltningen, enten det gjelder etterforskningsskritt, utslippstillatelser eller byggeløyver, tas i tråd med god forvaltningsskikk. Etter vurderinger fra uavhengige fagfolk. På en åpen og redelig måte. Om en politiker får høre at sterkt pleietrengende Birgit (98) ikke får sykehjemsplass, skal hun ikke presse saksbehandleren i kommunen til å gi henne plass på bekostning av en annen. Hun kan tipse media. Ta saken opp i Stortinget. Trenger hun å komme i kontakt med forvaltningen, er regelen at hun skal gå via politisk ledelse i departementet. Er det vanskelig å vite hvordan man skal utøve rollen riktig, så må det tydeliggjøres. Det kan ikke framstå så komplisert å gjøre ting riktig, at man blir handlingslammet.

Engasjerte nabokjerringer er en grunnstein i samfunnet. En stortingsrepresentant er mektigere enn en nabokjerring. En statsråd mektigere enn en stortingsrepresentant. Som statsråd har Inga Marte Thorkildsen sjansen til å virkelig gjøre noe for alle barn som lider. Styrke barnevernet. Sikre at barn blir møtt av kompetente mennesker. Gi dem økt innflytelse. Sørge for at mistanker om vold og overgrep tas på alvor. Hun kan endre det store bildet. Det som hvert enkelt barn er en del av.