«The Wall» er et sterkt innblikk i sinnet til en person som har gitt etter for isolasjonen og fantasien.

Tips oss 2400
BAK SINNETS MUR: Anders Behring Breivik. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

BAK SINNETS MUR: Anders Behring Breivik. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Ole Michael Bjørndal er skribent i tidsskriftet Minerva.

Ole Michael Bjørndal er skribent i tidsskriftet Minerva.

Virkeligheten overgår fantasien, sies det. I Norges tilfelle fikk vi et forferdelig eksempel på dette 22.juli i fjor. Den meningsløse ondskapens ansikt møter oss hver dag gjennom tv, internett og aviser. Men i fantasien og kunsten møter vi også en speiling av virkeligheten. I massemorderens fødselsår kom et album hvis tematikk har en skremmende likhet til det vi nå ser utspiller seg i Oslo Tinghus: Pink Floyds monumentale dobbeltalbum «The Wall».

I år er det 30 år siden filmen «The Wall» hadde sin premiere. I 1979 kom albumet med samme navn. Albumet ble en gigantsuksess, godt hjulpet av singelen «Another Brick in the Wall pt. 2» som ble Pink Floyd første, og eneste, virkelige radiohit. Men bak singelens enkle diskorytmer og anti-establishment-tankegang, ligger det et svært mørkt album som omhandler autoritære oppvekstvilkår, tap av foreldre, menneskelig isolasjon og til slutt stormannsgalskap. Platens idé var inspirert av en hendelse i 1977, hvor en frustrert Roger Waters spyttet en bråkete publikummer i ansiktet. Pink Floyd var verdensstjerner og i toppsjiktet til stadionrocken. Nærheten i musikken og budskapet var borte. Tanken om en mur som skilte bandet fra publikum tok form hos Waters. Resultatet ble «The Wall».

Hovedpersonen i fortellingen er en rockestjerne med navnet Pink Floyd. I filmen møter vi ham i første scene, isolert på et hotellrom stirrende tomt foran seg mens han knapt enser sigaretten som brenner mot huden hans. Ikke ulikt Breiviks følelsesløse utrykk mens hans ugjerninger blir lest opp. Begge er de et annet sted, borte fra vår verden og uten mulighet for andre å slippe inn. «Perfect isolation, here behind my wall,» lyder en tekstlinje fra albumet. I retten sier Breivik «Jeg tror ikke jeg hadde klart å gjennomføre denne rettssaken uten å ha av-emosjonalisert meg selv. Skulle jeg forsøke å begripe denne lidelsen, hadde jeg ikke klart å sitte her i dag.»

Pinks historie er tilnærmet den samme som Breiviks. Pinks sin far blir drept i krigen da han er baby. Han vokser opp alene med en overbeskyttende mor. Han havner i trøbbel med lærerne. I voksen alder ryker ekteskapet. Samlet danner dette stener i muren som til slutt isolerer ham fra omverden.

I sitt eget hode forvandler Pink seg til en stormannsgal nasjonalistisk diktator med uniform og fascistisk symbolikk. «Would you like to send our colored cousins home again, my friend? All you need to do is follow the worms». Alle som ikke passer inn i hans verden skal vekk: Homser, jøder, sorte og narkomane. «If I had my way, I'd have all of you shot!» skriker Pink ut til sitt hoff mens han gjør sin hilsen, to knyttede never i et kryss. (Paradoksalt nok tok den rasistiske bevegelsen Hammerskins symbolet til sitt eget.) Breiviks hilsen kjenner vi alle. I sangen «Run like Hell» sender Pink sine lakeier ut i en hensynsløs jakt på mennesker som ikke passer inn i hans verden.

Roger Waters har uttalt at albumets største mangel er dens fravær av humor (selv om han har moderert seg i det siste og mener det finnes komiske undertoner i flere av tekstene). Det er et storverk fylt av depresjon og fremmedgjøring. Kanskje er dette en del av forklaringen på dets suksess. Det onde kan kalles sublimt, skriver filosof Lars Fredrik Svendsen i «Ondskapens Filosofi», og viser hvordan Kant mener det sublime vekker en negativ lyst i oss som virker både tiltrekkende og frastøtende. En bekjent som overvar rettssaken skrev ganske treffende: «Det er uendelig trist å sitte og høre på en fyr det har gått så totalt til helvete med. Det er bunnløst tragisk å tenke på alle han rammet.» Allikevel følger vi med og diskuterer. Demonen som kom fra ingensteds i fjor sommer er frastøtende, men like fullt dypt fascinerende.

Det er overhodet ikke min intensjon å etablere noen sammenheng mellom et av tidenes største album og Breiviks groteske handlinger, slik som man har forsøkt tidligere å koble drap med for eksempel Judas Priest og Marilyn Manson. Men «The Wall» er like fullt et svært sterkt innblikk i sinnet til en person som har gitt etter for isolasjonen og fantasien. For å komme vekk fra sine nederlag, glir Pink inn i diktatorens rolle hvor utlendinger og avvikere skal vekk.

Filosof Svendsen skriver videre i overnevnte bok at forestillinger om det onde forårsaker mer ondskap enn noe annet. Svendsen siterer Ernst Becker: «Mennesker kan se det onde i det som sårer dem, gjør dem syke eller til og med fratar dem nytelse. (...) av de store tragediene i menneskets eksistens, [er] hva vi kan kalle behovet for å «fetisjere ondskap», å lokalisere trusselen mot livet noen spesielle steder der den kan reduseres og kontrolleres. Det er tragisk nettopp fordi det noen ganger er svært tilfeldig: Mennesker lager fantasier om det onde, ser det på gale steder og ødelegger seg selv og andre ved nytteløst å herje omkring.» Den fascistiske ideologien kom etter Pinks menneskelige nederlag, og han velger å konfrontere det først ved peke utover. Hva som er tilfellet hos Breivik, vil debatteres i lang tid fremover.

Aktoratet og bistandsadvokatene har forsøkt å finne spor av empati hos massemorderen. Resultatet er null. Pårørende og tilskuere leter etter en slags form for skyldfølelse eller menneskelighet. Breiviks svar er som Pink sier etter at stormannsgalskapen har tatt overhand: «You cannot reach me now, no matter how you try, Goodbye, cruel world, it's over.» Tilbake står vi i fortvilet undring. Hvordan er denne ufølsomheten mulig?

Virkeligheten og fantasien er to forskjellige ting. Fantasifiguren Pink velger å konfrontere sine demoner; moren, læreren, hustruen. Breivik er dessverre brutalt virkelig. Foreløpig ser det ut til at Breivik fortsatt vil være bak sinnets mur i sitt mørke, forvridde univers langt fra virkeligheten og oss andre.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt. Tenk over hvordan du vil fremstå i det offentlige rom. Vi lar deg være anonym, men husk at å bruke fullt navn gir deg mer troverdighet. Hold deg til saken og vis respekt for de andre i kommentarfeltet. Vi ønsker at du deltar og beriker den offentlige samtalen, men vi ønsker en høflig tone. Vi sletter hatske, truende eller sjikanerende innlegg. Er din kommentar blitt slettet, og lurer på hvorfor? Send e-post til debatt@dagbladet.no, med ditt brukernavn.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Her kan du lese våre debattregler

Mest kommentert

  • Alt jeg ber om er å være likeverdig

    Alt jeg ber om er å være likeverdig

    Kan ikke norsk kultur være både hijab og miniskjørt, jul og ramadan, summen av all kultur som Norge har å by på? (610 innlegg) Les mer

  • Ny forskning: På vei mot jordas sjette masseutryddelse

    Ny forskning: På vei mot jordas sjette masseutryddelse

    Overfisking og jordbruk kan føre til enorme tap av arter. (514 innlegg) Les mer

  • Det handler om dyreverd

    Det handler om dyreverd

    Det var ikke for sent. Heldigvis. Til å forstå. Til virkelig å ta inn over meg hvordan rev og mink lider i fangenskap. (391 innlegg) Les mer

  • (375 innlegg) Les mer

  • (281 innlegg) Les mer

  • Folk synes det er verre å sykle på rødt lys, enn å benytte svart vaskehjelp

    Folk synes det er verre å sykle på rødt lys, enn å benytte svart vaskehjelp

    Bare 31 prosent av oss synes det er helt uakseptabelt å bruke svart vaskehjelp. 120 000 tar svart julevask i år, ifølge arbeidstilsynet. (223 innlegg) Les mer

  • Barnas kjønnede julegaver

    Barnas kjønnede julegaver

    Nesten før barna selv oppdager at det finnes to kjønn, blir de fortalt hvilke leker de skal interessere seg for. (198 innlegg) Les mer

  • «Nå sprekker virkelig krona»

    «Nå sprekker virkelig krona»

    «Perfekt storm» gir kraftig kursfall. (178 innlegg) Les mer