Som mor til ei datter født i Etiopia opplever jeg hverdagsrasismen regelmessig.

Tips oss 2400
Jeg har ofte holdt kjeft når jeg burde ha sagt fra. Som mor til ei datter født i Etiopia opplever jeg hverdagsrasismen regelmessig.

Altfor ofte holder jeg kjeft.

Hvorfor?

Fordi jeg ikke ønsker å gjøre min datter oppmerksom på at folk ser på henne som annerledes, som underlegen, som fremmed, som en trussel. Som en søt neger med deeee traktorleppene. Osv.

Jeg holder kjeft og ignorerer så mye for å la henne føle seg normal.

Men dette orker jeg ikke holde kjeft om.

Hans Rotmo: Du tar en hel gruppe med mennesker, hvis eneste ting de har til felles er at de bor i Norge uten at de er etnisk norske, og tillegger de en rekke holdninger og kvaliteter på bakgrunn av det. Det er rasisme.

Og slikt driver vi ikke med i Norge, eller?

Dessverre så opplever jeg mennesker med holdninger som Rotmos stadig vekk, men rasister, nei Gud forby! Vi er jo norske, vi mener da vel. HVIS JEG IKKE KAN SI NEGER HVA SKAL JEG KALLE DEM DA? Vi må da få lov til å si å gjøre akkurat hva vi vil, for vi mener ikke noe vondt med det. Det er typisk norsk å være selvgod.

Men det er vondt. For dem som opplever å bli behandlet annerledes kun fordi de ser annerledes ut.

Og det er vondt for meg som må rømme fra Bunnpris fordi en voksen mann truer min 4-årige datter med bakgrunn i nøyaktig den samme retorikken som Rotmo bruker i sin sang.

Og akkurat nå er jeg glad det er lenge til jul. For å se dattera mi frydefullt synge om tante Anna, og samtidig tenke på at han som skrev de vakre julestrofene er den samme som nå bidrar til å gjøre framtiden hennes hakket mer utrygg …

Det er ikke til å bære.

Innlegget er tidligere publisert på bloggen «Breddefotballfrue».