ALBUM: Keane har vel aldri vært bandet som har satt seg fore å krangle med lytteren, selv om de tok noen skritt til siden for stien på synthrock-orienterte «Perfect Symetry» fra 2008.

Nå er det imidlertid full gass tilbake i komfortsonen igjen for Tom Chaplin og hans poptropp.

Debuten «Hopes & Fears» avfødte en rekke hits i det fløyelsmyke skjæringspunktet Coldplay — a-ha, og det er tydelig at gjengen søker seg programmessig tilbake til markene som avlet ørebalsam som «Bedshaped» og «Somewhere Only We Know». Garantert til stor lettelse for de mange som synes gjengen rotet det til på sine siste studiobesøk.

Grei start

«You Are Young» sparker kalaset i gang på klassisk vis med klimprende piano, taktfaste rytmer og en Tom Chaplin i sedvanlig storslagent modus.

«Silenced By the Night» følger opp og er «Strangeland»s beste kort for å rivalisere Chris Martin og Coldplays megainkluderende fløyelspop. Refrenget er like umiddelbart som arrangementene er skreddersydd for å stryke den gjennomsnittlige musikkonsument medhårs.

«Disconnected» skrur tempoet opp et par hakk og gir Keane et par kledelige drypp av sein The Beatles. Så begynner det å lugge litt i maskineriet til britene.

Sprer seg tynt

All den tid «Strangeland» er et vellykket tilbake-til-utgangspunktet-grep for kvartetten rent estetisk, er det også noe slukøret over tilbakekomsten.

Det er tydelig at det handler mest om å snakke menigheten etter munnen, og det er ikke nødvendigvis bare bare i disse omskiftelige tider.

Det går greit innledningsvis, men bandet blir fort nødt til å spre seg tynt og da blir deres diplomatiske pianorock ganske fattig på nerve i lengden.

Elektronikabaserte «Black Rain» er et fint hvileskjær, men låter som pludrete «In Your Own Time» gjør «Strangeland» til en seig affære. Da spørs det om det holder til å gjenreise tilliten på sikt.