ALBUM: I Richard Hawleys Sheffield - og nasjonen byen tilhører for øvrig - er det dystre tider, og med høye skuldrer trekkes kragen på skinnjakka opp mot ørene i forsøk på å stenge ute vinden som river i en lut skikkelse, sakte gående langs en brusteinsbelagt gate i et nedslitt arbeiderstrøk.

Fortvilt vakkert

Landskapet den smådunkle crooneren Hawley maner fram med sitt sjuende album er fortvilt vakkert.

Ampre gitarer tier i hjel de smektende strykearrangementene fra tidligere album, i det som framstår som et mer uforsonlig musikalsk landskap.

Dempet ergrelse

Dette er likevel ikke noe sint album, mer dempet ergrelse over tingenes tilstand, gjemt i psykedeliske melodiutbroderinger og tekster hjemsøkt av melankoli.

Hawleys fortellerevner og alltid like betakende stemme blir redningslinen i den fortvilte tåka - som en enslig solstråle treffer kald brustein med håp om lysere tider.