ALBUM: Anført av gladlåten «One Song» og forfulgt av rykter om ekstremt levende liveshows, er det god fart på hjulene som kan kjøre Envy fram til en posisjon som Norges neste store kommersielle hiphopforelskelse.

Oslo-guttene Nico Sereba og Vincent Dery vet at de har bra greier på gang, og drar ut av startgropa på «The Magic Soup And The Bittersweet Faces» med å slå et slag for egen gatesmarthet og selvtillit som skriker at her kommer de med flere enn én sang som folket bør elske.

Sympatisk

Gatesmartheten viser seg å være en ytterst sympatisk variant, etter gjentatte møter med dette debutalbumet står man i fare for å være mer begeistret for guttene som lager musikken enn for musikken som guttene lager.

Både Nico og Vincent kan snakke for seg — og albumet er tidsriktig maksimalistisk produsert — men lider av at Envy ikke maksimerer underholdningspotensialet de har vist fra scenen.

Det er for få låter med skikkelig bangerpotensial — «Go Loud» klatrer ikke høyt nok og «One Song» er ferdigspilt.

Som ordsmeder trenger de enda noen år med modning, det kan høres mellom linjene på seigere basstunge låter som «BOH».

Velmente råd

Tematisk sett skal Envy likevel ha for låter som «Everywhere», som bak et synthriff det går hundre av på dusinet, fronter velmenende råd til jenter i lyskekorte shorts framfor et ønske om å få dem på rygg.

Utbroderingene innenfor de veletablerte rapgrenene — damer, dop og dyptgående sjøldigging — er her i stor grad byttet ut med nestekjærlighet, hjemmekveld med kjæresten og takknemlighet til fansen.

Denne positiviteten — som oppleves totalt grunnleggende for Envy — skal de få ekte, hjertefølt kudos for.

Neste gang vinner Envy musikksjela, enn så lenge har de gjort en god jobb for å vinne hjertet.