Takk for gode artikler, de leses med stor interesse. Din overskrift «Barns angst - og de voksnes», (Dagbladet 31. mars i år) fikk meg til å reflektere.

Jeg er aktiv anestesisykepleier, 57 år, mor til tre voksne barn og nybakt mormor til ei lita godjente på 1 ½ år. Moren er min eldste datter. De bor dessverre 20 mil unna, men jeg tar gjerne turen for å få et forhold til barnebarnet mitt. (De inviterer meg jevnlig).

Og nylig ville min datter at jeg skulle passe barnet i tre dager, da hun ellers skulle ha vært hos en reservedagmamma. Jeg fikk ordnet noen feriedager, og dro av gårde. De unge foreldrene fortalte at de hadde tatt en hjemmearbeidsdag hver, for sikkerhets skyld. Moren startet første dag. Jeg ble eksaminert i bleieskift og påkledning, og utspurt om hygiene. Hun hadde en lang «ting-som-kan-gå-galt-liste», som hun ville diskutere og forsikre seg hundre prosent om at ikke ville skje. Hennes arbeidsdag foregikk på kontoret, med åpen dør og ørene konstant utenfor rommet. Faren er like overvåkende.

Begge er akademikere, har lest mye barnelitteratur, og husker dessverre hva de har lest. Det gir av og til noen interessante teorier. De har funnet ut at barnet er et følsomt barn. (Det sto det ikke noe om i mine lærebøker.)

Det som skulle vært noen gode timer sammen med mitt barnebarn, ble noen anstrengende dager, som jeg ikke ønsker å gjenta. Jeg føler min kompetanse ble underkjent. Det er vanskelig å snakke med datteren min om dette, for hun har bestemt seg for hva hun skal mene. Som hun sier: De er barnets foreldre og vet best!

Jeg har aldri protestert. Jeg sa at jeg ikke vil være uvenner med dem. Det er deres barn, og har hun ikke tillit til at jeg passer godt nok på hennes datter, så trenger ikke jeg å hjelpe til. Det liker hun ikke å høre, hun mener det er bedre at det er familien som passer barna innimellom. Men hun klarer ikke å slippe kontrollen. Hun har heldigvis en

dagmamma som fungerer veldig bra, men jeg tror hun er kommet skjevt ut hos reservedagmammaen. Den lille jenta er

trygg og glad, og vi er glade i hverandre. Det ser moren tydelig. Hva gjør jeg (annet enn å tie stille og bli hjemme)? De venter barn nummer to om et par måneder. Jeg har heldigvis også et annet barnebarn på et halvt år, som jeg får være sammen med på vanlig måte.

Mange hilsener fra en frustrert mormor

JESPER JUUL SVARER:

La meg begynne med å si at Du er ikke er den eneste besteforelder som opplever denne frustrasjonen! Det er dessverre blitt en tendens blant unge, engasjerte foreldre at de bare overlater sitt barn til andre med en utførlig og detaljrik bruksanvisning. Også mange barnehager opplever dette. Men før jeg går videre, må jeg korrigere deg noe: Det finnes faktisk ekstra følsomme barn, men selv om ditt barnebarn skulle være et sånt barn, er det bare ufølsomme voksne som utgjør noen trussel for henne.

Jeg har i åras løp snakket med en del av disse foreldrene, og alle lider av samme mangel på følgende innsikt: Barn er ulike avhengig av hvilke voksne de er i relasjon til. Det er veldig viktig for barnas utvikling at de møter ulike voksne som forholder seg forskjellig til dem.

Jeg har ofte spurt overbeskyttende foreldre om deres detaljerte krav til for eksempel mormor skyldes at de selv har blandede erfaringer med å være barn av samme mormor, og at instruksjonene derfor er en måte å skjule deres manglende tillit på. Noen foreldre bekrefter dette, andre ikke. Den eneste måten du kan skaffe deg kunnskap om dette på, er å invitere din datter til en grundig mor/datter-samtale, der du ber om hennes opplevelser av deg som mor, men uten å ta utgangspunkt i barnebarnet ditt og din frustrasjon. Da vekker du bare din datters forsvarsmekanismer.

Vårt dilemma som besteforeldre er jo både grusomt og utfordrende. På den ene siden har vi kjærligheten til og engasjementet i barnebarnet uten å ha noe makt. På den andre siden danner nettopp fraværet av makt et fantastisk grunnlag for å bygge en unik relasjon til barnet. Det er foreldrene som sitter med hele makten, og de kan bruke den som de selv vil. Det betyr ofte at konstellasjonen mormor-datter-barnebarn-svigersønn kommer til å blottlegge og utfordre gamle mønstre og hemmeligheter, som ikke helt passer inn i våre forestillinger av oss selv som engasjerte, kjærlige og hjelpsomme. Ofte er det ikke ting som våre barn har holdt hemmelige for oss, men ting som er dukket opp i forbindelse med den nye rollen som foreldre. Mange snakker om at vår generasjon besteforeldre har det altfor travelt med egne liv, mens andre opplever vår lyst og vilje til å være sammen med barna som en belastning. Alt dette gjør at det er mye mer å tenke grundig og reflektert over, enn bare kjærligheten til og lengselen etter barnebarnet.

Vår oppgave som besteforeldre er å holde tunga rett i munnen. På den ene siden må vi besteforeldre stå ved våre følelser og atferd. På den andre siden må vi velge omhyggelig hvilke temaer det er klokt å ta opp akkurat nå, og hvilke vi må tie med inntil invitasjonen eventuelt kommer. Det handler ikke om å være diplomatisk eller å gå på gummisåler, men om å innse at ærlighet bare fungerer hånd i hånd med kjærlighet.

Som fagmann skulle jeg ønske at disse unge foreldrene kunne lene seg tilbake og være nysgjerrige og engasjerte i hvordan andre kjærlige voksne opplever deres barn og samværet med barnet, i stedet for å sette seg på hele definisjonsmakten. Sånn er det imidlertid ikke alltid, og det må du kanskje leve med enda noen år. I mellomtida bygger du stille og rolig opp en solid relasjon til barnebarnet ditt på de gitte betingelsene, og minner deg selv om at livet heldigvis er lengre enn barndommen.•