ANMELDELSE: «Du kan kalle essayet den eksistensielle essensen av «Min kamp». Kortversjonen», har Karl Ove Knausgård sagt om sitt åtte siders lange essay i innledningen til «Alt som er i himmelen». Det er en kunstfotobok av den erfarne svenske fotografen Thomas Wågström, og den andre utgivelsen i Knausgård og broren Yngves nystartede forlag Pelikanen.

Og bare så det er sagt: Dette er ikke et stusslig etterslep av «Min Kamp». Dette er essaykunst.

Det foranderlige

«Ligger man på ryggen og kikker opp i himmelen en sommerdag, går det ikke mange minuttene før man ser en kjent form der oppe. En hare, et badekar, et fjellplatå, et tre, et ansikt. Noen bestandighet har bildene ikke (...) i motsetning til den som ligger og betrakter dem, hvis ansikt og kropp forblir uforandret», skriver Knausgård, men fortsetter: Det uforanderlig med mennesket - og naturen for den del - er bare tilsynelatende. Det handler om tidsperspektivet — om avstandsbetraktningen. Også vi, våre kropper, er i et annet perspektiv en form i forandring. Vi forsvinner, blir noe annet.  

«Skyenes forandringer oppfatter vi, fjellenes forandringer oppfatter vi ikke», heter det, og koblingen til Thomas Wågströms foto kunne ikke vært bedre.

Med det forbehold at det er Knausgårds essay som naturlig nok er hovedfokus her — jeg er ingen kunstkritiker - så står fotoene svært godt mot teksten. Wågstrôms dramatiske svart/hvitt foto av skyformasjoner viser nettopp denne flyktige bestandigheten. Vi kan ane en elefant, et Kittelsen-troll, en halv torso av en mannskropp.    

Evige former i flukt

Knausgård kobler skyformasjonene til andre bevegelige former; et ansikt i et ultralydbilde av en manns testikler, Jesus' ansikt i likklede i Torino. Evige former som viser seg i et flyktig øyeblikk. Og her er han i selve kjernen av hva kunst dreier seg om: Øyeblikksnærværet — å gripe formen i flukt så å si. Satt opp mot avstandsbetraktningen; det å se noe utenifra. Det er essensen i «Min Kamp»; tilstedeværelse og erindring. Eller som hans skriver; «Øyeblikksnærværets og verdensavstandens samtidighet, et kunstens sted.»  

Knausgård har som kjent sagt at han er ferdig som romanforfatter, og nå «bare» skal skrive essays. Vi får tro han kan skifte mening, men at han blir ren essayist er heller ikke nødvendigvis en tragedie.

Knausgård er — det har han også tidligere vist — en glimrende essayist, og kan både i form og tematikk minne om Stein Mehren.  

Bare en passasje som dette: «Når man er seksten, er det mye man ikke har tenkt og mye man ikke har forstått. Men det er ikke mye man ikke har følt, av den enkle grunn at det er ikke så mye forskjellig å føle.» Skriver Knausgård. Ganske enkelt. Ganske sant. Og så vakkert og presist at jeg får frysninger på ryggen.                               .