Heri ligger styrken i fransk avmakt, skriver Einar Hagvaag.

Tips oss 2400
VALG I FRANKRIKE: President Nicolas Sarkozy kunne knapt ha valgt et mindre treffende slagord.

«Det sterke Frankrike» er, som alle veit, rein løgn.

Han har ikke den sterkeste, men den svakeste folkelige støtten noen fransk president har hatt før et forsøk på gjenvalg.

Hele valgkampen har dreid seg om et Frankrike i krise, økonomisk og sosialt, og i den store verden er ikke fransk «grandeur» så mye å snakke om nå.

Utfordreren François Hollande, fra Sosialistpartiet, sier «endring, det er nå».

Og Sarkozy har øyensynlig sett poenget i det han forsøker å framstille en gjenvalgt Sarkozy som endring i forhold den Sarkozy som har styrt landet i fem år.

«Mitt andre mandat vil bli annerledes», gjentar han stadig.

Det var endring, et brudd, han lovte da han ble valgt i 2007. Men han har ikke fått det til.


I DAG VELGER et dypt splittet Frankrike president for niende gang under V. Republikken.

Landet er sterkt preget av krisa og i villrede om sin plass i en globalisert verden i rask forandring.

I første valgomgang viste velgerne sitt raseri og sin frykt for landets tilstand, samtidig som utfallet var et mål for splittelsen.

Marine Le Pen og Nasjonal Front på ytre høyre samlet 17,9 prosent av velgerne, mens Jean- Luc Mélenchon fra Venstrefronten på ytre venstre fikk 11,1 prosent.

De har motsatte svar på krisa, men begge gruppene uttrykker et opprør mot EU og den rådende krisepolitikken.

Arven etter Sarkozy er et land som det ikke blir lett å samle. Utfordringene er enorme. Armslaget er lammende trangt.


HOLLANDE HAR MER ENN noe forsøkt å framstå som en som vil bli en «normal» eller «vanlig» president, altså i motsetning til motstanderen.

- Presidenten i V. Republikken har ikke noe vanlig embete, ironiserte Sarkozy i deres munnhoggeri på fjernsyn.

De har begge rett.

Presidenten i Frankrike har et høyst uvanlig embete, som Nicolas Sarkozy har fylt på en høyst uvanlig måte.

Dette forklarer den utbredte motviljen mot Sarkozy.

V. Republikken ble skreddersydd for general Charles de Gaulle som president, sies det ofte med all rett.

Presidenten er tenkt som en opphøyet majestet, hevet over den daglige politikkens krangel og slit, og som derfor slipper å ta skylda for alt som går galt.

Presidenten griper bare inn i særlig viktige spørsmål.

Statsministeren og statsrådene tar seg av det daglige styret og tar støyten.


ALLE PRESIDENTENE ETTER de Gaulle, inntil 2007, klarte mer eller mindre å tilpasse seg denne rollen, også sosialisten François Mitterand, som opptrådte som en tidvis uutgrunnelig sfinks.

Men ikke Sarkozy.

Han har opptrådt som president, statsminister og partileder samtidig.

Han har irettesatt og vært nedlatende mot statsrådene offentlig. Og han har utspilt sitt forvirrende privatliv for åpen scene.

På et vis har han lekt president i USA, hvor det politiske regimet er et helt annet.

Men både Bill Clinton og John F. Kennedy forsøkte å holde sitt kjærlighetsliv bak lukkede dører.

Velgerne vet derfor godt hvem som er skyldig når Sarkozy snakker til «det Frankrike som lider».


ETTER FØRSTE VALGOMGANG skiftet kamelonen Sarkozy ham fra «Merkozy» til «Sarkopen».

Han hadde fått løfte fra forbundskansler Angela Merkel i Tyskland om å stå ved hans side i valgkampen.

Men da han skjønte hvor vinden blåste innså han den politisk drepende tabben.

Merkel hadde vært lojal mot Sarkozy og avvist et besøk fra Hollande, noe som ironisk nok hjalp Hollande i valgkampen.

Sarkozy jaktet på velgerne til Le Pen, og de hater Merkel og budsjetter i balanse, så Sarkozy tok i stedet opp innvandring, burka, grenser, halal-kjøtt, stenging av grenser, franske verdier og kristendommens plass i Europa.


HOLLANDE FORSTÅR NOK hvor vanskelig det blir å ansette 60 000 nye lærere i året og styrke utdanningsvesenet når statsbudsjettet må bringes i balanse og gjelda kuttes.

Å sette ned pensjonsalderen igjen må han henlegge, og de kraftige skatteøkningene for de rikeste er vanskelige å gjennomføre.


MEN LØFTET FRA HOLLANDE om å omforhandle budsjett-pakten i EU, for å få med tiltak som skal fremme økonomisk vekst, har allerede endret tankegangen i EU.

Sarkozy, som har forsøkt noe liknende, men måttet bøye seg for Merkel og hennes dogme om å spare seg ut av krisa, er langt på vei nå på samme linje.

I EU skjønner stadig flere at man ikke må spare seg til fant.

Tyskland vil nok stritte imot, men det blir ingen budsjett-pakt i EU uten å ha Frankrike med, like lite som det blir redningspakker for skakkjørte land uten å ha med Tyskland.

Frankrike er ikke helt avmektig.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør