ARBEIDSTID: John M. Keynes er Aps sosialøkonom. Jens Stoltenberg kaller seg selv «keynesianer».

Keynes sa på 30-tallet at våre samfunn snart kan komme til et stadium der innbyggernes behov er tilfredsstilt, slik at de deretter velger å bruke kreftene på ikke-økonomiske formål. Endringene ville komme når forbruket hadde blitt mer enn fire ganger så høyt. I dag er norsk forbruk omkring fem ganger så høyt.

Gir Ap Keynes rett? Det kan se slik ut - på papiret. I partiets program står det: «Økt produktivitet har tradisjonelt blitt tatt ut i økt kjøpekraft og materiell levestandard. For flertallet i den vestlige verden er ikke vekst i materielt forbruk like viktig for vår livskvalitet som tidligere».

Norske arbeidstakere har hatt 25 prosent reallønnsvekst i løpet av de siste ti år. Veksten har medført miljøskader. Sammenhengen mellom forbruk og klimagassutslipp er sterk. Dobling av forbruket fører til 81 prosents økning av CO2-utslipp. Det er også en sammenheng mellom arbeidstidslengde og utslipp. Land med kortere arbeidstid skader miljøet mindre enn land med lengre.

Hvordan begrense reallønnsveksten? Vi kan ta ut økt produktivitet på andre måter enn i lønn. Ta den ut slik Aps program foreslår, nemlig i «kortere arbeidstid, mer ferie, bedre permisjonsordninger eller økt etterutdanning». Hvis all vekst i reallønnen siste tretti år hadde vært tatt ut i fritid, kunne vi klart oss med å tredagersuke, viser LO-tall.

Lykkeeffekten av høyere inntekt avtar jo rikere vi blir. Flere ingredienser de fleste assosierer med et godt liv, er knyttet til fritid: opplevelser, frivillig arbeid og nærhet til barn, familie og venner. Dessuten er rikdom relativ, og som påpekt i boken «Ulikhetens pris», en sosialdemokratisk fyrlykt, så er økende sosiale ulikheter med på å skru forbruket opp.

En lav lønnsvekst vil gi mindre skatter og avgifter til stat og kommune enn en høy vekst, og vil gjøre det vanskeligere å finansiere velferden. Redusert forbruk vil derfor skape utfordringer i en overgangsfase, men neppe uoverkommelige. Norge har etter krigen kombinert forkortelser i arbeidstiden med vekst i velferd. Alternativet med fortsatt økt kjøpekraft og forbruk innebærer å skyve et tiltakende problem foran seg.

Dessuten: Med skattereformer kan en nedgang i statens inntekter unngås. For eksempel økt skatt på privatpersoners utslipp, økt moms og økt marginalskatt (økte marginalskatter minsker også insitamentet for lange arbeidsdager).

Det er vanskelig å få arbeidstakere med på en nødvendig forbruksreduksjon, uten å tilby en fristende erstatning - som økt fritid. Vi ser ikke at det finnes andre slike erstatninger. Undersøkelser tyder på at nordmenn er interessert i å bytte lønn med fritid.

Sosialdemokratenes visjon er neppe en evig vekst i kjøpekraft og forbruk. Vi oppfordrer derfor Ap i praktisk politikk til å arbeide for at arbeidstakerne kan ta ut økt produktivitet i fritid. Inspirasjon finnes hos John M. Keynes - og i eget program.