Antakelsen om at Medvedev skulle ønske en tydelig kursendring fra Putins politikk var i beste fall naiv. Medvedev både var og er Putins protesjé.

Tips oss 2400
Geir Hønneland

Geir Hønneland

Jørgen Holten Jørgensen

Jørgen Holten Jørgensen

I dag bytter Vladimir Putin arbeidsplass med Dmitrij Medvedev. Russlands president blir statsminister, og statsministeren - president. Fire års spekulasjoner om hvem i tandemet som var Russlands egentlige leder er med dette over. At Putin igjen inntar Kreml var ingen stor overraskelse, og for de fleste russere var det nok også ønsket. Men at dette ble meddelt under Forent Russlands partikongress 24. september som et faktum som folket bare måtte ta til etterretning, var en uvanlig arrogant måte å annonsere et valgutfall på. Kontrasten mellom ovasjonene Putin møtte i partiet og reaksjonene han møtte i den voksende middelklassen, sier sitt om et regime som er i ferd med å miste bakkekontakten.

Medvedev og Putin har alltid hevdet at de er av samme politiske legning, og at kun nyanser skiller dem. Dette hindret ikke Medvedev i å fremstille seg som mer liberal enn forgjengeren, og hans omtale av forholdene i landet kunne vanskelig ses på som annet enn tidvis besk kritikk av tidligere ført politikk - naturligvis uten å kritisere Putin direkte. Dette falt i god jord hos middelklassen. For Medvedev hadde gitt den liberale delen av befolkningen håp om en ny kurs. Alle var enige om at Putin hadde gjort en viktig jobb med å få landet på rett kjøl etter de kaotiske nittiåra, men ikke alle var like glade for den stadig mer autoritære retningen landet gikk i. Medvedev ga håp om en ny vår for Russland, og han gjorde til sitt mantra at «frihet er bedre enn ufrihet». Modernisering av det politiske og særlig økonomiske systemet ble hans varemerke, og han bygget sitt økonomiske program på de fire i-ene institusjoner, infrastruktur, innovasjon og investeringer. Han mente at korrupsjonen var i ferd med å kvele landet, og at reform av rettssystemet var tvingende nødvendig. Hans forhold til pressen var radikalt annerledes enn Putins, og sitt første store intervju ga han til den sterkt opposisjonelle Novaja gazeta, noe som for Putin ville vært utenkelig. I utenrikspolitikken førte Medvedev en tøff linje i forholdet til Georgia, men han har ellers vært forsiktig i sin kritikk av Vesten. Under Libya-krisen i fjor fant han det til og med nødvendig å kritisere Putins harde utfall mot Nato. Alt dette ga liberale russere håp om at landet ville endres til det bedre under Medvedev.

Også mange i Vesten lot seg sjarmere av den russiske presidenten. President Obama uttalte at mens Putin hadde et bein i fortida, altså i den kalde krigen, var Medvedev en mann som forstod at verden har gått videre. Og norsk presse, med Aftenposten i spissen, viste en nærmest nesegrus beundring for Medvedev under hans statsbesøk i Norge i april 2010.

Men akk, de ble lurt. For alle de fagre ordene om demokratisering, modernisering og all verdens reformer har hatt liten, om noen, effekt. Landet er minst like korrupt som under Putin, og økonomien om mulig enda mer avhengig av råvarepriser enn før. Den høyt profilerte reformen av politistyrkene har knapt ført til annet enn et navnebytte av organisasjonen, og telefonjustisen - altså at rettssaker avgjøres etter en telefon fra Kreml - er fortsatt flittig i bruk ved behov. Og de som trodde på Medvedev da han lovet liberalisering av det politiske systemet, ble grundig snytt: Valgfuskene på både regionalt og føderalt nivå har også under ham blitt stadig grovere.

En kan spørre seg om årsaken til kontrasten mellom ord og handling. Manglet Medvedev gjennomslagskraft? Ønsket han det beste, men fikk det bare ikke til? Eller var det hele et resultat av regimets evne til å manipulere befolkningen og omverdenen?

Antakelsen om at Medvedev skulle ønske en tydelig kursendring fra Putins politikk var i beste fall naiv. Medvedev både var og er Putins protesjé. Medvedevs mykere stil og smidigere holdning til meningsopponenter kan forklares med hans personlighet og akademiske bakgrunn, men det betyr ikke at han er «mer» demokratisk enn sin mentor. Medvedev skapte et håp om at Russland kunne reformeres i liberal retning under det nåværende regimet. Med Putins tilbakekomst er dette håpet avslørt som ønsketenkning. Det er derfor ingen grunn til å tro at rokeringen i seg selv skulle føre til store endringer i russisk politikk.

Alle autoritære regimers drøm er en apatisk og taus befolkning. For Putin har dette stort sett vært realiteten. Med full kontroll over parlamentet, statsapparatet, og alle landets føderale fjernsynskanaler klarte han å holde befolkningen taus og relativt fornøyd. Men i en verden der stadig flere har tilgang til internett og sosiale media nytter det ikke lenger å manipulere befolkningen over fjernsynsskjermen alene. Under det skandaløse dumavalget i desember 2011 ble nettsteder som youtube og facebook flittig brukt til å legge fram dokumentasjon om valgfusk. Det russiske «styrte demokratiet» fikk en skramme som det blir vanskelig å rette opp.

Like sikkert som at Putin ville «vinne» presidentvalget, er det at han ikke vil være i stand til å komme med nye løsninger for en moderne tid. Han har i valgkampen lovet stø kurs og fokus på de samme gamle tingene: kamp mot fattigdom og korrupsjon, økt fødselsrate og en «ny økonomi». Dette er alle kritisk viktige politikkområder, men Putin har altså hatt ansvaret for dette i hele tolv år uten særlig overbevisende resultater - særlig på korrupsjonsfeltet.

Vinterens protester har gjort det klart for mange, inkludert mange i regimet selv, at «noe» må gjøres. Det politiske systemet som Putin har bygget opp, har vist seg udugelig til å løse de problemene Russland står i, og endringer vil før eller siden måtte presse seg frem, enten ved splittelser innad i regimet eller etter vedvarende press nedenfra.

Selv om Putin ikke ønsker det, kan derfor russisk politikk bli mer spennende og uforutsigbar de nærmeste årene. Og Medvedev? Han vil kunne bli sittende en god stund som statsminister, og av Putin vil han sikkert bli tillagt ansvaret for landets problemer. Men Medvedev kommer ikke utenom at han har vært landets minst markante leder siden generalsekretær Konstantin Tsjernenko.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt med utgangspunkt i artikkelen ovenfor. Tenk gjennom hvordan du vil framstå i det offentlige rom. Det er ikke forbudt å være anonym. Noen ganger kan det være påkrevet. Men i de fleste sammenhenger framstår en som skriver under fullt navn som mer interessant enn en som vil skjule sin identitet. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre i kommentarfeltet. Hensikten med en debatt er å bidra til å berike ordskiftet i det offentlige rom. Vi vil ikke ha trakassering, trusler og hatske meldinger i våre kommentarfelt.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Debattregler

Mest kommentert

  • <font color=Med Israel for fred: - Mads Gilbert lyver om Israel Gilbert: - Utrolig tynt skvip" title="Med Israel for fred: - Mads Gilbert lyver om Israel Gilbert: - Utrolig tynt skvip" />

    Med Israel for fred: - Mads Gilbert lyver om Israel Gilbert: - Utrolig tynt skvip

    Israel-venner advarer mot Gaza-legen i avisannonser. (2305 innlegg) Les mer

  • Hvem har skylden, bil A eller B?

    Hvem har skylden, bil A eller B?

    Tror vi kan kjørereglene, men her svarer mange feil. (2119 innlegg) Les mer

  • - Eier dere ikke skam?

    - Eier dere ikke skam?

    Audun Lysbakken reagerer sterkt på at Mads Gilbert henges ut av Israel-venner. (1600 innlegg) Les mer

  • TV 2-Græsvik mener MIFF ikke bør få slippe til i det offentlige rom: Jeg går hardt ut mot de som mener jeg lyver

    TV 2-Græsvik mener MIFF ikke bør få slippe til i det offentlige rom: Jeg går hardt ut mot de som mener jeg lyver

    - Folk får ikke svart for seg. (1257 innlegg) Les mer

  • Kampen om historien

    Kampen om historien

    Klikk for ingress. (1100 innlegg) Les mer

  • Måtte forklare Israel-kritikk han kom med fordi han ikke visste at mikrofonen sto på

    Måtte forklare Israel-kritikk han kom med fordi han ikke visste at mikrofonen sto på

    USAs utenriksminister gikk i klassisk felle. (930 innlegg) Les mer

  • Fremmer bildene fred eller forakt?

    Fremmer bildene fred eller forakt?

    Det er lett å forklare krigens råskap med at den andre siden er umenneskelig. (763 innlegg) Les mer

  • Nå venter alle i spenning på Putin. Det var jo han som satte i gang opprørerne

    Nå venter alle i spenning på Putin. Det var jo han som satte i gang opprørerne

    Derfor er flystyrten i Ukraina også ei geopolitisk nøtt, skriver Dagbladets Einar Hagvaag. (1117 innlegg) Les mer