MÜNCHEN (Dagbladet): Et par TAD Reference One-høyttalere fyller rommet med musikk. Lydbildet er rystende stort, transparent og tredimensjonalt, med ekstrem detaljering og voldsom dynamikk. Det er som om musikerne står foran meg i rommet, med klirrende strenger, pustelyder i mikrofonen og tramp i gulvet.

Dette er lyden av hi-fi i verdensklasse, på den årlige High End-messen i Tyskland.

To gedigne messehaller i tre etasjer er fylt med alt fra hornhøyttalere på størrelse med italienske småbiler til digitalomformere så små at de får plass på en minnepinne. Her er det velsignet fritt for flatskjermer, støvsugere og mobiltelefoner. Selv ikke hjemmekinoanlegg er lov.

Alt handler om gromlyd i to kanaler, om den skjøre illusjonen som kalles stereo, og som på sitt beste gir gåsehudfremkallende musikkopplevelser der platestudioet eller konsertsalen er flyttet inn i din stue.

MEN ALT ER IKKE som det var i hi-fi-bransjen. En gjeng norske aktører gjør opp status over mørkt hveteøl på en av Münchens mange kneiper, og virker skjønt enige om at ting var enklere den gang alle hadde steroanlegg, det var flust med kunder i butikkene, og det bare gjaldt å få dem inn på nederste trinn på oppgraderingsstigen. Nå er musikkonsumet større enn noensinne, men forbrukerne er spredt over alle hauger med sine i-dingser, sine øreplugger og sine billige dokkingstasjoner. Musikken er over alt og ingensteds.

Elektronikkindustrien går så det suser, men tokanals kvalitetslyd og fokuserte lytteopplevelser foran et godt stereoanlegg er blitt en nisje for spesielt interesserte.

MEN DU VERDEN for en nisje. På High End-messen samler de fleste av verdens ledende produsenter av høykvalitets musikkutstyr, og her er det lite som tyder på at det er krise. Det selges nok mindre stereo enn før, men utvalget er enormt, kvaliteten skyhøy og enkelte produktgrupper, som platespillere og digitale nettverksspillere, opplever kraftig vekst.

- Mange snakker om 60-70-tallet som gullalderen i hi-fi. Men det er dette som er gullalderen. Kanskje ikke markedsmessig, krisen i økonomien setter en stopper for det. Men når det gjelder kvalitet og utvalg har det aldri vært bedre enn nå, sier Jonathan Valin, fryktet hi-fi-skribent i amerikanske The Absolute Sound, til Dagbladet. Richard Herd, produktsjef hos den engelske høyttalerprodusenten Tannoy, er enig:

- High end-segmentet er friskmeldt. Men tradisjonelle aktører som oss må hele tiden tenke nytt, og ikke minst jobbe med løsninger som applererer til yngre musikkjøpere. Jeg er her mest for å se på hva konkurrentene gjør innenfor trådløse Air Play-løsninger.

Høyttalere med trådløs forbindelse og innebygget digital signalprosessering og forsterkning har lenge vært en trend i kompaktsegmentet, men nå skal også de dyrere og større høyttalerne bli trådløse.

Bokser og ledninger skal bort fra stua. Alt integreres. Danske Audiovector er blant dem som putter trådløs nettforbindelse inn i høyttalerne sammen med forforsterker, digitalomformer og effektforsterkere. Med Adat-teknologien bygget inn i en av selskapets høyttalere trenger du bare en datamaskin, en iPad eller smarttelefon for å ha en komplett avspillingskjede.

- Noen synes kanskje ikke det blir tøft nok når alle boksene forsvinner, men det hjelper jo om man putter elektronikken inn i et par skikkelige kjøleskapshøyttalere, sier Lyd og Bilde-redaktør Lasse Svendsen. Han sikter her til høyttalernes størrelse, ikke til et enda nytt hybridkonsept.

DEN GODE, GAMLE cd-spilleren ser ut til å være en utrydningstruet rase. I de fleste demorom spilles musikken av fra en nettverksspiller, styrt av en iPod.

Alternativet er vinyl. Hi-fi-markedet er polarisert som aldri før, analogt og digitalt, så og si.

Den økende interessen for analog lyd vises gjennom stadig flere platespillere og utstyr til disse, samt trengselen foran hyllene til vinylbutikkene som selger audiofile pressinger til drøye priser.

I LYTTEROMMENE møter man ikke bare durkdrevne stereoselgere. Mange av konstruktørene og designerne er selv til stede. Ekstreme folk, inovative ingeniørtyper av sjeldent kaliber. Noen er joviale og pratsomme, andre åpenbart borderline med et eller annet autismeliknende syndrom. Det samme gjelder nok for en del av dem som vanker på messen. Jakten på den perfekte lyden kan bli temmmelig altoppslukende.

Men i München er det paradoksalt nok langt mellom de helt store lytteopplevelsene.

Selv om utstyret som demonstreres er blant det beste som kan kjøpes for penger, er forholdene langt fra optimale. Når «Keith Don't Go» med Nils Lofgren kommer gjennom lettveggen fra den ene siden, og «Stimela ( The Coal Train)» med Hugh Masekela dundrer inn fra den andre, er det ikke lett å få med seg nyansene i Tina Weymouths bassspill på Talking Heads' «Take Me To The River» i konsertutgave.

NOEN ENORME MUSIKKINNTRYKK blir det likevel. De svenske Marten Django-høyttalere, koblet til eksklusiv rørelektronikk fra Nagra, fikk meg til å gå forgjeves på nett for å finne et brukteksemplar «På Skiva» med Jan Johansson. Hornlyden hos for meg ukjente selskaper som sveitsiske Swisscom og amerikanske Ocean Way var fantastisk dynamiske og virkelighetstro. Høyttalersystemet M-S fra tyske Ascendo fikk også gåsehuden til å sprette. Jeg trodde jeg hadde hørt Oscar Petersons «You Look Good To Me» før, men det hadde jeg ikke.

Messas beste lyd? Det må likevel ha vært ompa-orkesteret på Hofbräuhaus, Hitlers gamle stambule.