Rødt stiller ikke dette spørsmålet fordi vi vil gi lønnsøkning til Jens Stoltenberg. Tvert imot stemmer våre folkevalgte over hele landet mot alle forslag om å øke politikerlønningene. Men det sier noe om hvor urettferdig kapitalismen er når Paretos fire toppmeklere kan håve inn 375 millioner på ett år, mens de som holder Velferds-Norge i gang - omsorgsarbeidere, renholdere og barnehageassistenter - så vidt får endene til å møtes.

Store økonomiske forskjeller er skadelig for hele samfunnet, og særlig for dem som har minst. Forskjellen mellom Norges rikeste og folk flest er nå på sitt største siden 1930-åra. Dette er alvorlig. Vi trenger effektive tiltak for å bekjempe forskjellene. Rødt foreslår en makslønn på halvannen million kroner. Halvannen million er fem ganger lønna til en hjelpepleier og tre ganger lønna til en oljearbeider. Det bør være mer enn nok.

Tiårs internasjonal forskning viser klare sammenhenger mellom økonomisk ulikhet og sosiale problemer, slik det framgår av boka «Ulikhetens pris». Større ulikhet fører til høyere spedbarnsdødelighet, lavere levealder, lavere sosial mobilitet og mer kriminalitet. Jo likere innbyggerne i et land står økonomisk, desto bedre har alle det.

Formuene til Olav Thon og Petter Stordalen er skapt av overarbeida og underbetalte stuepiker. Det er ingen rettferdighet i at en superrik tjener like mye på ett år som fem gjennomsnittsnordmenn gjør i løpet av hele yrkeskarrieren. Når urettferdigheten brer om seg, blir også den politiske oppslutningen om velferdsstaten underminert. Større forskjeller gir mindre tillit i samfunnet.

Mens de rikeste 0,01 prosentene i Norge på 1980-tallet tjente 26 gjennomsnittsinntekter i året, tjente de hele 178 gjennomsnittsinntekter på 2000-tallet. Etter 1990 har Norges rikeste økt sin andel av inntektene i rekordfart, faktisk raskere enn i USA og Storbritannia. Det siste tiåret har antall milliardærer blitt firedoblet.

Forslaget om makslønn har et maktpolitisk perspektiv. Det verste er ikke overklassens luksusforbruk, men at de har så stor makt over andre mennesker og ressurser. Rikdommen og ulikheten uttrykker et økonomisk, og dermed politisk, maktforhold som svekker demokratiet. Makslønn er et tiltak for mer demokrati og maktspredning.

I Frankrike har nyvalgt president François Hollande fra Arbeiderpartiets søsterparti Parti Socialiste, gått inn for 75 prosent toppskatt. Her hjemme har Fagforbundet, Kåre Willoch og Olav Thon gått inn for en makslønn. Rødt er det første norske partiet som foreslår makslønn.

Vi skal finansiere pensjoner, eldreomsorg, skole og andre offentlige velferdstjenester i framtida. Da må de rikeste bidra mye mer enn de gjør i dag. Alternativet er dårligere offentlige tjenester og private løsninger for dem som har råd til det.

Høyresida hevder at ingen vil jobbe hvis den teoretiske muligheten for å bli mangemillionær ikke er til stede. De aller fleste av oss vet at vi aldri kommer til å bli rike, men overraskende mange av oss gjør en solid innsats likevel. Vanlige arbeidsfolk står opp hver morgen og gjør jobben sin skikkelig enten de tjener 200, 300 eller 400 000 kroner. Alle de som står på for å ta vare på våre eldre, som jobber i Nordsjøen eller i kassa på Rimi, som lærer barna våre å lese.

Hvis du må ha mer enn 1,5 millioner for å gjøre jobben din skikkelig, er det ikke skattesystemet det er noe galt med. Da er det snarere rikingenes arbeidsmoral som er problemet.