INDUSTRI: Kjernen i spørsmålet om Orklas framtid er hvem som skal eie norsk industri. Hvordan skal vi sikre industriell videreutvikling og kompetanseutvikling i Norge? En viktig forutsetning er langsiktige eiere som støtter bedriften, også i nedgangstider.

Dette var kjerneverdier i Orkla før 2000. Orkla klarte å ekspandere fordi selskapet ble oppfattet som en langsiktig utvikler av industri. Ikke bare i Norge. Inntrykket av Orkla som industriell eier med evne og vilje til videreutvikling av bedriftene, var en viktig årsak til at svenske Procordia Food, Pripps og Gøteborg Kex ble solgt til Orkla. Norske lokalaviser ble solgt til Orkla fordi konsernet ble oppfattet som en norsk, langsiktig eier. Behovet for videreutvikling under norsk kontroll og eierskap var sentralt da Orkla fusjonerte med Nora Industrier. Også flere gründere valgte Orkla som ny eier fordi de hadde tillit til selskapet som en nasjonal løsning som kunne videreutvikle bedriften.

Denne muligheten for oppkjøp er nå i praksis lukket. Allerede i 2004, da Orkla solgte Ringnes til Carlsberg, møtte jeg danske direktører som med dårlig skjult forakt karakteriserte Orkla som en kortsiktig og finansiell eier der alt var til salgs bare prisen var rett. Dessverre viste det seg at dette var riktig. Orkla har under Stein Erik Hagens ledelse demonstrert dette til fulle. Elkem er solgt til høystbydende, som tilfeldigvis kom fra Kina. Orkla Media fikk verst tenkelig eier i David Montgomerys Mecon. Nå skal Sapa og Borregaard selges.

Ingen som ønsker industriell videreutvikling av egen bedrift vil i dag selge til Orkla. Siste ukes hoderulling demonstrer utålmodigheten og kortsiktigheten. Noe av grunnlaget for hoderullingen i Orkla er at Wiggen og Nordberg ikke har levert gode forslag til oppkjøpsobjekter innenfor merkevareområdet. Trolig er det en nesten umulig oppgave. Orklas eneste mulighet er å konkurrere utelukkende på pris. Den goodwill de tidligere kunne spille på, er skuslet vekk. Men prisen blir så høy at Orkla ikke kan kjøpe, andre er villige til å tilby mer. Selv innenfor merkevareområdet har Orkla mistet troverdighet. Eierandelene i Carlsberg, som var i kjernen av en merkevarestrategi, ble solgt når prisen ble høy nok.

Et rendyrket Orkla vil derfor være et attraktivt bytte for internasjonale storkonsern innenfor dagligvaremarkedet som Unilever, Nestlé eller Procter&Gamble. Hagen har gang på gang vist at når det spisser seg til er det pris som er avgjørende. Skal Orklas troverdighet som industriutvikler gjenopprettes, er det helt nødvendig å fjerne Stein Erik Hagen som dominerende og kontrollerende aktør.

Dessverre var det daværende Folketrygdfondet en sentral medspiller for Orklas nye eierskap. Ideelt sett burde staten i dag kjøpt seg opp til eierandeler som reduserte Hagen til minoritetseier uten innflytelse. Dette er neppe veldig sannsynlig. Men et første steg kunne i alle fall være en instruks til de eiere staten faktisk kontrollerer, som Folketrygdfondet, om å være pådrivere for langsiktig, industrielt eierskap. Skal vi ha noe å leve av etter oljen må vi ville noe mer med statens eierskap enn å hente ut størst mulig avkastning på kort sikt. Også statens eierskap bør forvaltes med sikte på at vi skal ha industrielle miljøer som overlever oljealderen.