FILM: Regissør Ole Christian Madsen er kjent som en alvorsmann. Sist hadde han enorm suksess i hjemlandet med det stemningsfylte og stilsikre krigsdramaet «Flammen og Sitronen» og før det laget han to intime drama, «En kjærlighetshistorie» og «Praha», som visstnok skal utgjøre en trilogi i lag med premiereklare «SuperClasico». Dessverre er skilsmissekomedie en sjanger Madsen i liten grad behersker.  

Handlingen er som følger. Christian (Anders W. Berthelsen) er en fordrukken, konkurstruet vinselger i København som er i ferd med å bli skilt. Hans kone Anna (Paprika Steen) har flyttet til Buenos Aires, der hun er fotballagent, tilsynelatende med bare én klient, Juan Diaz (Sebastian Estevanez), som også er hennes sju år yngre kjæreste. Juan er dessuten stjerne på selveste Boca Juniors og filmens tittel henspiller på det lokale hatoppgjøret mellom Boca og River Plate.  

Uinspirert  

Alt dette presenteres på en måte som gjør konstellasjonen totalt usannsynlig og det er en gåte for meg hvorfor ikke Madsen og hans manusforfatter velger å forankre historien i noe som er lettere å tro på. Når Christian kommer til Argentina for å redde ekteskapet, oppstår forviklinger og pussige hendelser som aldri formes til en helhet.

Han blir temmelig umiddelbart forført av Annas skumle hushjelp, en mager, eldre kvinne med kulerunde silikonpupper. Deretter havner han flere ganger i «prat» med en bitter vinbonde som ikke kan engelsk og som ikke har noen annen rolle i filmen enn å messe i vei om livets iboende tristesse. Generelt er den potensielle komikken som ligger i språkforskjeller forbausende lite utnyttet.  

Stemme fra oven

 
Filmen er utstyrt med en litterær fortellerstemme som opplyser om hva Christian og de andre føler og tenker, et virkemiddel som veksler mellom å være påtrengende og overflødig og som øker distansen mellom oss og karakterene, det motsatte av hva denne relativt karakterløse komedien behøver.  

Rutinerte Steen og Berthelsen jobber brukbart med materialet de har fått utdelt, men humoren er plump og mange scener virker både uinspirerte og umotiverte. Resultatet blir verken satire eller feel-good, men noe en oppgitt anmelder kunne finne på å kalle feel-stupid.