Det er det vi må forstå

Tips oss 2400

I rettssal 250 har dagene fått sin egen sorgfylte rytme: Hver morgen er fylt med minneord og obduksjonsrapportene fra dem som ble drept på Utøya. Hvert nye bilde på skjermen og hvert minneord fra familien minner oss på de uerstattelige  som ikke lenger er hos sine nærmeste.

Etter pausen
kommer de overlevende. De forteller om marerittet de overlevde gjennom. De forteller om vennene de mistet. De beskriver kaos og panikk, men også omsorg og solidaritet. De forteller oss om styrke. Og de forteller oss tapet av trygghet. Om uro.

Janne Hovland
hjalp andre. Hun kunne litt førstehjelp, hun brukte singleten sin til å prøve å stoppe blødningen til en som var skutt i låret. Deretter hjalp hun en jente som var skutt i hodet. Hun fikk den skadete jenta inn i rocketeltet, der de gjemte seg. Så gikk Janne Hovland over til Norsk Folkehjelps telt for å finne noe som kunne brukes som bandasjer. Hun ringte sykehuset fra gjemmestedet for å få høre hva hun skulle gjøre med hodeskaden, men da hun syntes de var trege med å svare, la hun på og gjorde som best hun kunne.

Dette gjør hun
mens en drapmann går rolig rundt på øya og dreper alle han ser. En drapsmann som  passerer rett forbi det åpne teltet der hun gjemmer seg bak en liten høyttaler. Når Breivik er i nærheten er hennes tanke at hun skal se ansiktet hans. Han skal ikke slippe unna etter det han har gjort.

Vi som ikke
var der, men hører beskrivelsene, kan ikke annet enn undres over hvor en slik ro eller styrke kommer fra. Samtidig representerer Hovlands mot også en vilje på øya; Vilje til å overleve, men også vilje til å hjelpe hverandre, når mulig.

Og drapsmannen
skal ikke få definere livene deres. Ingen har vel noen gang tenkt på en russeknute for slikt, men Lars Henrik ble Øberg møter i vitnebuksen i russebukse, han bekrefter smilende han er russ.  Den røde buksa er som et tydelig signal: drapsmannen skal ikke få definere livet hans. Rytter Øberg omtaler terroristen konsekvent som «gjerningspersonen», aldri ved navn. Han beskriver hvordan Breivik  prøvde å narre dem fram ved å late som han er politi. Han forteller om en drapsmann med steinansikt. Rytter Øberg forteller også hvordan han første mai i år fløy til Trondheim, der han i mer enn en time letter på en kirkegård etter graven til en god venninne som døde på Utøya. Hadde hun overlevd ville første mai vært attenårsdagen hennes. Nå kan han bare skrive han en hilsen på russekortet sitt og legge igjen på graven. Det er tungt.

Mohammed Abdulrahman
kan fortelle hvordan han rømte ut i vannet for å redde livet. Han er ingen god svømmer, han dukker under for ikke å bli truffet, hører en rar lyd under vann og tenker at nå blir han skutt på. Likevel må han opp for å pusteHan må opp for å puste. Han får flashback til barndommen i Nord-Irak, da en bombe drepte flere elever i klasserommet hans.  Det er ikke alt: Før han vitnet i dag mottok han trusler via en epost til VG. For sikkerhets skyld ble måtte han føres ut bakveien av politi.

Det må vi vite: Det finnes mennesker i Norge i dag som truer overlevende fra Utøya.


Vitnemålene tegner
et bilde av hvordan virkeligheten var på der ute: Alle visste at noen på øya skjøt for å drepe. Men ingen kunne vite hvor mange som skjøt, hvor de var eller hvem de var. Det fantes ingen trygge steder. Det som hadde mulighet, hjalp de andre, men når marerittet var over lå venner døde igjen. Slike mareritt setter dype spor. Det koster noe å vitne. Det må koste å gå videre.  

I denne artikkelen