Det er takket være Den europeiske kringkastingsunionen, at eurovisjonsfinalen synes å bli et propagandashow for Aserbajdsjans regjerende Aliyev-familie. Neste år kan det bli enda verre.

Tips oss 2400
Dag Øistein Endsjø.

Dag Øistein Endsjø.

Mye kritikk har vært rettet mot det lite demokratiske familieregimet i Aserbajdsjan for hvordan årets eurovisjonsfinale i stadig større grad synes å bli et propagandashow. Selv om det er god grunn til å kritisere regimet generelt for sin mangel på demokrati, er det EBU, Den europeiske kringkastingsunionen, som har ansvaret for at Melodi Grand Prix blir en propagandafarse. NRK og de andre nasjonale fjernsynsselskapene er også medskyldige, for ikke å gå til rette med EBU. Aliyev-familien har alltid styrt landet som sin egen familiebedrift. Å tro at de helt av seg selv ikke ville prøve å gjøre det samme med grandprixfinalen, er som å gi et lam til en tiger og tro at den ikke vil spise det.

For all sin maktvilje og tidvise brutalitet, er det ingen som beskylder Alijevene for å være dumme. Da Aserbajdsjan vant i fjor og fikk retten til å arrangere årets internasjonale finale, skjønte familien at det var uklokt å umiddelbart signalisere at dette skulle bli en festforestilling til deres ære. I stedet har de gått gradvis fram og testet hvor langt de kunne gå i forhold til EBU. Første skritt var å utnevne presidentfruen Mehriban Aliyeva til å lede hele arrangementet. Ingen protester. Deretter ble svigersønnen Emin Agalarov håndplukket til å framføre pauseshowet. Fremdeles ingen protester fra EBU - tvert imot forsvarte EBU valget ved å si at å nekte Agalarov å opptre ville være en politisk handling.

Med dette er det åpenbart at det er fritt fram for Aliyev-familien. De kan gjøre akkurat som de vil. EBU vil ikke bry seg. Vi kan dermed antakelig glede oss til flere familieoverraskelser fram til finalen går av stabelen 26. mai.

Den andre siden ved Aliyev-familiens stadige behov for å få skinne i rampelyset, er at dette selvfølgelig ikke er mulig uten å sette både demokrati og ytringsfrihet til side. Den glamorøse familien representerer en jernneve med silkehansker. Heller ikke på dette området har EBU gjort noe av betydning. EBU har krevd og fått regimet til å garantere sikkerheten og ytringsfriheten til de tilreisende, deltakere og fans. Regimet som liker å lyve på seg demokratiske verdier, ville selvfølgelig gjort dette uansett. Men EBU har ikke brukt anledningen til å kreve tiltak som vil hjelpe aserbajdsjanere flest. Tvert imot, når Eurovisjonen blir Aliyev-familiens private show, er signalet til innbyggerne at EBU godtar familiens systematiske maktmisbruk.

Det er ikke første gang Eurovisjonsfinalen blir arrangert i et lite demokratisk land. Franco-Spania hadde finalen i 1969, det kommunistiske Jugoslavia i 1990 og Putins Russland i 2009. Disse arrangementene var likevel først og fremst preget av at arrangørlandene etterstrebet et høyest mulig profesjonelt nivå. Selvfølgelig var dette indirekte med på å gi et solskinnsbilde av de tvilsomme regimene, men den direkte propagandaen fikk likevel ligge.

Årets propagandafinale vil ikke gå upåaktet hen. Andre tvilsomme regimer vil ha god grunn til å bli inspirert av EBUs totale mangel på grensesetting. Om Russland vinner igjen, er det ikke sikkert at deres neste finale blir like diskret som sist. Et atskillig mindre demokratisk Ukraina enn i 2005, vil også kunne bruke en eurovisjonsfinale for å fremme sitt nye regime. Man kan bare tenke seg hva Hviterusslands Aleksander Lukasjenko får lyst til etter å ha sett på årets propagandashow, om landet hans vinner.

EBU gjentar i det uendelige at Eurovisjonen er et upolitisk arrangement. De har blant annet innført strenge regler mot politiske budskap i sangene. Ukraina måtte derfor endre teksten på sin hyllestsang til den oransje revolusjonen i 2005. Selv det tåpelige georgiske bidraget «We don?t wanna put in» ble diskvalifisert i 2009 på grunn av ordspillet som kunne tolkes som kritikk av Russlands Vladimir Putin. Men EBUs vilje til å identifisere og stoppe politisk propaganda, ender der. De tillater ikke bare å gjøre selve finalen til en propagandashow, men lar seg villig bruke i andre billige propagandatriks.

Makedonia har helt siden debuten i 1996 vært tvunget til å delta under navnet «Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia», fordi den tidligere ottomanske provinsen Hellas ikke tåler at nabolandet kan kalle seg hva det selv vil. Armenerne fikk i 2009 ustraffet slippe til med bilder fra Nagorno-Karabakh da de skulle gi poengene i finalen, som om dette området var en del av Armenia. I 2000 fikk israelerne byttet ut et korrekt kart over landet brukt i sendingen, med et som framstilte Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem som israelske. Også i Oslo i 2010 fikk landet forhindret at de ble presentert med et kart med de internasjonalt anerkjente grensene. Israel brukte også begge de internasjonale finalene de har arrangert (1979 og 1999), som anledning til systematisk presentere okkuperte områder som om de var en del av Israel.

Det er liten grunn til å høre på EBUs tommer fraser om at Eurovisjonen er upolitisk. Når EBU med alle sine stilltiende nasjonale medlemskringkastinger har godtatt at Aserbajdsjan får gjøre eurovisjonsfinalen til en feiring av den herskende familien, er det desto mer grunn for andre aktører til å spille sin politiske rolle. Journalister bør selvfølgelig bruke anledningen til å sette et kritisk søkelys på både arrangementet og regimet generelt. Artister som skulle føle for det, må selvfølgelig stå fritt til å snakke om demokratiske verdier. Homofile fans som ønsker det, må bare ta og vifte med homoflagg og leie hverandre i Bakus gater.

Når EBU har latt Aserbajdsjan fått lov å gjøre Grand Prix om til et nepotistisk propagandashow, må alle andre få stå fritt til å propagandere på sin måte og vise hva demokrati og ytringsfrihet dreier seg om.
Lik Dagbladet Kultur på Facebook.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt. Tenk over hvordan du vil fremstå i det offentlige rom. Vi lar deg være anonym, men husk at å bruke fullt navn gir deg mer troverdighet. Hold deg til saken og vis respekt for de andre i kommentarfeltet. Vi ønsker at du deltar og beriker den offentlige samtalen, men vi ønsker en høflig tone. Vi sletter hatske, truende eller sjikanerende innlegg. Er din kommentar blitt slettet, og lurer på hvorfor? Send e-post til debatt@dagbladet.no, med ditt brukernavn.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Her kan du lese våre debattregler

Mest kommentert

  • Anders Anundsen: Norges nye humorkonge

    Anders Anundsen: Norges nye humorkonge

    Komikerne som ble hedret under Komiprisen på lørdag ble frarøvet samtlige titler da justisministeren lanserte sin nye film. (764 innlegg) Les mer

  • Frp's flyktningpolitikk er krystallklar

    Frp's flyktningpolitikk er krystallklar

    Dessverre er ikke det viktigste for Dagbladet hvor mange flyktninger som reddes, men å demonisere FrP. (632 innlegg) Les mer

  • Skader politi og regjering

    Skader politi og regjering

    Grunn til å stille spørsmål ved ministerens dømmekraft. (565 innlegg) Les mer

  • Tomme tønner bråker mest

    Tomme tønner bråker mest

    Det er ikke smart av Venstre å snu hodet vekk fra realitetene. (542 innlegg) Les mer

  • Med kameler i vrangstrupen

    Med kameler i vrangstrupen

    Noen KrF-ere tror ennå det er mulig å forene budskapet om nestekjærlighet med støtte til Frp. (292 innlegg) Les mer

  • Ugudelig vandalisme

    Ugudelig vandalisme

    Så kom nyheten vi alle fryktet. Palmyra er under angrep. (257 innlegg) Les mer

  • Folkevandring til Europa

    Folkevandring til Europa

    Ingen land vil lykkes ved å bare tenke på sitt eget beste. (236 innlegg) Les mer

  • - Driver Syria-spill for å slippe å snakke om arbeidsledighet

    - Driver Syria-spill for å slippe å snakke om arbeidsledighet

    Jonas angriper Siv. Mener finansministeren ikke tar regjeringens viktigste jobb på alvor. (210 innlegg) Les mer