ALBUM: Det må være verdens «største» kvartett. Frank Znort Quartet har ca 17 medlemmer. Det er ihvertfall så mange som er kreditert på «Perler fra svin», som er spilt inn i Abbey Road Studios i London i løpet av et par dager i fjor sommer.

Og siden albumet tilsynelatende er spilt inn etter fort-og-gæli-prinsippet, er «Perler fra svin» på mange måter en feiring av det sjarmerende uperfekte.

De 26 låtene hadde strengt tatt fått plass på én cd, men det er jo tøft med dobbeltalbum, da.

Blå

De er ikke nødvendigvis like mange når de hver søndag spiller på Blå i Oslo, bandets nåværende base etter flytting fra nedlagte Grønlandshagen og Café con Bar. Men de spiller alltid.

450 plater

«Perler fra svin» er bandets tredje studioalbum på 14 år. Ser man stort på det har de gitt ut 450 plater, for hver søndag i åtte år har de spilt inn ei konsertplate som de har gjort tilgjengelig.

Og om du trodde du hadde hørt tittelen før, er det nok fordi den likner veldig på Raga Rockers'«Perler for svin» fra 1995.

Allsidig

«Perler fra svin» avspeiler allsidigheten til dette bandet, som er blitt en institusjon i Oslos uteliv. Det er nesten ikke den musikksjanger de ikke er innom, fra jazz til calypso, fra blues til soul - ispedd reggae, rock og punk. Det er «musikk som fikk kvinnene til å bli vakrere enn før og mennene tøffere», som forfatter Øystein Wingaard Wolf skriver i sine liner notes.

Bo Diddley

Det synges på engelsk, norsk, svensk og tysk. Og - anslaget er bra.

Åpningen «Demasiado Corazon» (Willy DeVille) og påfølgende «Pills» (Bo Diddley) er ved siden av Mighty Sparrows «Big Bamboo» høydepunkter. «Voi voi» blir aldri noe annet enn uskyldig, mens Jello Biafras «Too Drunk To Fuck» sier det meste.

Fysisk vondt

Her er også helt ok originallåter fra vokalistene Johannes Sæbøe, Sidney Tømmervold og Sef Foyn. Kule låter som «Cosmic Sugar» og «Ella Speed» danker ut mange av coverlåtene, så hvorfor ikke satse på eget materiale på plate?

Fysisk vondt

Samtidig gjør det fysisk vondt å høre blåserne i John Fogertys «Down On The Corner», og vokalen på «Do You Wanna Dance» er  redselsfull. Vi får kalle det arbeidsulykker.

Smerte

Gitarspillet på «Ich hasse musik» smerter også, og blåserne treffer slett ikke alltid de riktige tonene.

Upretensiøst, ja, men det lave kravet til kvalitet i de forskjellige leddene overskygger det åpenbare sjarm-elementet.  Nå kan man ikke forvente allverden etter to dager i studio, men instrumenter som låter surt er uansett ikke sjarmerende. Og hadde «kvartetten» begrenset seg til en enkel cd - i redigert form - kunne resultatet blitt bedre. Her er ganske mange låter som med fordel kunne vært utelatt.

Det hjelper ikke at det er fine tegninger signert selveste Christopher Nielsen på coveret, Frank Znort Quartet er et partyband som gjør seg bedre live enn på plate.

Det finnes dessverre ingen egen terning for det.