FILM: Sacha Baron Cohen er blitt superstjerne ved å bringe med seg parodiske karakterer som Ali G, Borat og Brüno ut i virkeligheten. Han har brukt disse tre til å latterliggjøre folk med oppblåst selvbilde og eksponere vanlige menneskers naivitet, idioti og uspiselige holdninger. Resultatet var ofte ulidelig morsomt.  

Nå har han funnet opp en ny karakter, den parodiske diktatoren som styrer sin nordafrikanske oljestat med hard hånd (og et lite diktatorisk skjegg). Admiral General Aladeen er ikke en tilforlatelig skrulling som Borat: Du kan ikke ta ham med ut i den virkelige verden for å bondefange de godtroende. Derfor har man i stedet forært den eneveldige Aladeen en hel spillefilm og vi sitter igjen med en skuffende erkjennelse: Tar du Sacha Baron Cohen ut av virkeligheten, sitter du igjen med en Adam Sandler-komedie.  

Mister alt  

Borat var en karakter som gjorde jobben sin så lenge Baron Cohen klarte å holde maska. I en spillefilm, derimot, krever vi noe mer av en komisk figur, han skal fungere innenfor en fiktiv verden som vi tror på, men når jeg ser Aladeen, tenker jeg bare at Baron Cohen er en dårlig skuespiller. Dette er en svakhet som kunne vært overvunnet med et smart manus, men dessverre har filmen lagt seg på et komisk toneleie som er så barnslig provoserende at man ødelegger de fleste mulighetene til stor komikk.  

Filmen starter hjemme i oljestaten Wadiya, der Aladeen halshugger sine undersåtter for den minste forseelse. Omverdenen frykter at han er i ferd med å utvikle atomvåpen og truer med å angripe Wadiya hvis ikke Aladeen kommer til FN og forklarer seg. På veien dit blir han tatt til fange, mister skjegget, klarer å rømme og får hjelp av Zoey (Anna Faris), en feministisk og politisk hyperkorrekt veganer som protesterer mot diktaturet i Wadiya.  

Inn med teskje  

Aladeen vimser omkring i New York, møter en rekke mennesker og har alltid en sexistisk eller rasistisk replikk på lur. Mye av dette kunne vært morsomt, hadde det bare vært gjort med mer finesse. Jeg sier ikke at filmen er kjemisk fri for morsomheter, men den lider av en utilgivelig manglende nese for «timing». Hver gang Aladeen serverer fornærmelser, gjør noe diktatorparodisk eller ytrer noe om tortur eller krigen mot terror, får vi det matet inn med teskje. Den politiske satiren er altfor slapp og resten minner om Adam Sandler på det jevne, inkludert den irriterende aksenten.  

Der «Borat» og i mindre grad «Brüno» var utstyrt med giftig brodd og alvor i bunn, byr «The Dictator» på grovkornet, støtende humor som er ment å være sjokkerende, men som først og fremst er støtende for intelligensen og våre forventninger til Sacha Baron Cohen. Han har skapt genial komikk, men mye tyder på at moroa er over. Hvil i fred.