Det var en vanlig, grå tirsdagskveld, men i lokalene til Oriental var det trangt om saligheten.

- Er det et tydelig tegn på kvalitet? At det er vanskelig å få bord selv midt i uka? undret Fredag.

- Det er nok et sikkert tegn på suksess, men om det automatisk betyr høy kvalitet, er jeg usikker på, sa Robinson. - Men det skal vi snart finne ut av.

Oriental har holdt til i lokalene ved Aschehougsplass siden forløperen Dinner pakket sammen og flyttet til Stortingsgata på midten av 90-tallet. Robinson og Fredag har besøkt stedet ved flere anledninger - både i embetes medfør og på eget initiativ. Erfaringene har vært blandede. Sist de var innom, for et par år siden, var de bare måtelig fornøyd. Men nå hadde de fått et tips om at kvaliteten hadde tatt seg betraktelig opp.

En effektiv, men hyggelig servitør var raskt på plass med menyer. Noen retter går igjen, andre er nyere. Men profilen er den samme som før; her serveres retter fra Szechuan og Canton med en kreativ vri. Nytenkning er et ord som går igjen i menyen.

Oriental har også et bra utvalg av dim sum-retter som utgjør brorparten av forrettene i menyen. Robinson og Fredag valgte Dim sum-tallerken, som besto av seks varianter med svinekjøtt, reker, sopp og grønnsaker. Munnfullene - med diverse sauser - bød på mange gode smaker og varierende konsistenser. Her var søtt, surt og salt, fritert, panne-stekt og dampet.

- En svært god start, mente Fredag, og fikk et fornøyd nikk til svar fra Robinson.

Kurven steg ytterligere da hovedrettene kom. Det begynte med Hak chiu ao lau, på norsk: marinert indrefilet av okse i skiver, med shitakesopp, paprika, aspargesbønner og vårløk.

- Wow, uttrykte Fredag. - En klisjé, men dette kjøttet er som smør. Og smaken er nydelig.

Bortsett fra soyabønner og svart pepper i rikelige mengder, inneholdt sausen ifølge menyen noe så vestlig som Worcestershiresaus.

- Et eksempel på etablissementets nytenking i forhold til tradisjonell kinesisk kokekunst? Resultatet er uansett svært vellykket, sa Fredag.

Robinsons rett, «Lung ha ao lau», sto i menyen oppført under Kjøttretter, selv om den inneholdt både hummer, kongereker og kamskjell. At det også var gjort plass til et stykke av det samme deilige, møre oksekjøttet, var åpenbart nok til å kvalifisere til kjøttrett.

- Mye på en gang, og jeg må innrømme at jeg var skeptisk, sa Fredag.

- Mister ikke råvarene noe av sitt særpreg når de blandes å denne måten i den samme sausen? lurte Robinson.

Fredag ristet sakte på hodet.

- Her har kokken lykkes med balansen. Og sausen er helt nydelig.

Øl er vanligvis å foretrekke til sterk orientalsk mat, men servitøren anbefalte en Valpolicella Classico Superiore DOC Ripasso fra Stefano Accordini. Også det et lykkelig valg.

Ingefærparfait med pasjonsfruktsaus og eksotiske frukter og mangopudding satte et fint punktum på et måltid som kanskje strengt tatt egner seg bedre til fest enn til hverdags.

- På den annen side, sa Fredag.

- Hva er galt med å spise god mat for å gjøre hverdagene hyggeligere? Det er tross alt dem det er flest av.

• robinson&fredag@dagbladet.no