ALBUM: «Blues Rock Lives», står det på en av T-skjortene Joe Bonamassa selger. Han har sjøl mye av ansvaret for det.

Det virker som om han ikke får gitt ut nok materiale.

Kvalitet

Jeg kjenner ikke til noen bluesartist som er så aktiv på plate-og livefronten, og som samtidig leverer kvalitet hver eneste gang. Det er bare å ta av seg hatten for gitarfantomet fra New York.

Trio

Hans «Dust Bowl» var et av fjorårets aller beste bluesalbum. Samme sommer ga han ut album nummer to med trioen Black Country Communion, og sannelig ga han også ut det glimrende duoalbumet «Don't Explain» med Beth Hart på høsten. Tidligere i år ga han ut dvd-en «Beacon Theatre: Live From New York», og her er han altså igjen - med cd-en «Driving Towards The Daylight».

Puh! Han ser ut til å rekke alt!

Fast produsent

Det hadde vært enkelt å angripe denne hyperaktiviteten om det ikke hadde vært for at han altså har en fabelaktig evne til å treffe blink nesten hver eneste gang. Unntaket var skuffende «2» med Black Country Communion. Bonamassa er best aleine.

Trolig skyldes det høye nivået også at produsent Kevin Shirley har fått fornyet tillitt av Bonamassa igjen - for sjuende gang. Han har en like fabelaktig evne til å forhindre at Bonamassa stivner i en form, tvert imot forandrer han litt, men bare litt,  på kursen hver gang.

Det som alltid står igjen er intensiteten i både stemmen og gitaren, enten det er fullt gitartrøkk, shuffle eller mer glidende og sløye gitartoner.

Blues-rock-blues-pop

Utgivelsene hans er også alltid varierte, innenfor den utvidete blues-rock-blues-pop-sjangeren. Det samme er gitarspillet. Og - han finner alltid plass og tid til å briljere med strengene.

Eget og andres

«Driving Towards The Daylight» er en miks av eget materiale og låter signert blant andre bluespionerene Robert Johnson (riffsterke «Stones In My Passway»), Willie Dixon («I Got All You Need») og Howlin' Wolf - sistnevnte introduserer sin egen perle av en blueslåt, «Who's Been Talking?», fra et gammelt opptak.

Jimmy Barnes

Her er også Bill Withers' «Lonely Town Lonely Street», Tom Waits' «New Coat Of Pain» og Bernie Marsdens «A Place In My Heart», til tross for blåserne dette albumets «Gary Moore-øyeblikk» (laaange, dvelende gitartoner).

Albumet avsluttes med Jimmy Barnes' «Too Much Ain't Enough Love», med den skotskfødte australieren sjøl på en vokal som nesten kan måle seg i intensitet med hovedpersonen. Bare Bonamassas gitarspill stråler mer.

Og - det fine med Bonamassa er at det er vanskelig å vite om det er en originallåt eller en coverlåt - han gjør dem alle til sine.

Er du gitarnerd, ville jeg plukket med meg digipack-utgaven av albumet - med en booklet på 72 sider om Bonamassas gitarer.