HOMOEKTESKAP: Overskriften i media her om dagen, både i avis og tv, omhandlet en Krf-politiker som ikke ville ha homoekteskap. Min første tanke var at dette er jo ingen nyhet. Det er ikke nytt og det er ikke sensasjonelt. Homofili er tradisjonelt ikke akkurat så populært i kristendommen. Heller ikke i islam eller i buddhismen. Så jeg forventer ikke at en prest eller imam skal gi sin velsignelse til homofile ekteskap.

Så dukker spørsmålet opp: Hvorfor er det så viktig å få kirken til å akseptere og gjennomføre homoekteskap?

Det kan nesten virke som at vi, som ikke er så veldig religiøse, skal fortelle kirken hva som er riktig for den å tro og praktisere. Man kan kalle det religionsfrihet med modifikasjoner. Vi sier at de religiøse har religionsfrihet så lenge det de tror på er greit for oss andre. Jeg synes ikke det er så nøye hva religiøse institusjoner og mennesker, for det handler om mennesker der også, tror og praktiserer så lenge de ikke bryter norsk lov.

Vi har en kjønnsnøytral ekteskapslov. Den gir alle, uansett kjønn, lov til å inngå ekteskap. Men det er ingen menneskerett å gifte seg i kirken. Hvis det er en prest som ikke vil vie homofile så bør ikke det være et problem. Og hvis det er en prest som vil vie homofile så bør ikke det være et problem heller. Men å tvinge igjennom at prester skal vie homofile vil jeg anse som et hån mot den prestens integritet og religiøse følelser og tro.

Vi bor i et liberalt samfunn. Et samfunn som er fordomsfritt, frisinnet, overbærende og tolerant. Stort sett i hvert fall. Vi bor i et samfunn som skal kjennetegnes ved romslighet. Det skal være romslighet for ulik tro, ulik overbevisning, politisk eller hva annet det skal være, og ulike meninger. Jeg tror det er et slikt samfunn mange ønsker seg. Men det innebærer også at vi noen ganger må tolerere ting vi ikke liker. Vi må tolerere at det finnes folk som mener at homofili er feil, og at homofile ikke bør gifte seg i kirken. Det hører med i et liberalt samfunn. Vi kan argumentere mot et slikt syn, med respekt for våre meningsmotstandere, men vi kan ikke påtvinge andre vår tro eller våre meninger. Det ville ha vært høyst udemokratisk.

Nå er ikke jeg så veldig religiøs. Men folk der ute, enten i det virkelige liv eller på sosiale medier tror at jeg er det. Jeg kan få spørsmål som har et eller annet med islam å gjøre, fordi jeg sikkert er muslim. Jeg har blitt stilt til veggs og avkrevd svar på hvorfor et fornuftig menneske som meg tror på noe så toskete som en imaginær gud. Jeg finner det nokså besynderlig at av de menneskene jeg treffer og snakker med så er det flest ateister som er de minst tolerante menneskene. De omtaler seg selv som fornuftige fordi de ikke tror på eventyr om en gud som ikke finnes. Det er slik de ordlegger seg, og jeg har fått høre verre ting, ting som jeg ikke kan gjenta her.

Jeg ser en tendens til at intoleransen mot religiøse er økende. At det blir vanskeligere å være religiøs fordi man hele tiden må svare for seg og forsvare sin tro overfor de såkalte fornuftens talerør. Selv er jeg ikke så veldig religiøs, men jeg vil ikke bo i et samfunn hvor vi ikke kan la de religiøse få beholde sin tro og utøve den slik de selv vil. Homofile må gjerne gifte seg så mange ganger de vil, men det må jo ikke foregå i kirken.

Et tolerant samfunn handler ikke kun om å kreve toleranse for en selv, men også om å vise toleranse overfor andre. Det er noe som bør gjelde for alle, religiøse eller ikke.