Stein Mehren fylte 77 år forleden. Han er en av Norges mest produktive lyrikere, med over 30 diktsamlinger bak seg, i tillegg til flere essaysamlinger og romaner. Til tross for sterk motstand, ikke minst fra Profil-generasjonen som sto fram kort tid etter at han debuterte i 1960, har han holdt fast ved sitt prosjekt. Han er også en av de som ga det selvoppnevnte, politiske litteraturpolitiet på 1970-tallet sterkest motstand.

Som straff ble han stemplet som konservativ og «besvergende». Det burde bekymre ham lite. Mehren og Kolbein Falkeid er i dag de to som fortsatt holder fakkelen fra den første etterkrigsgenerasjonen høyt hevet.


Professor Per Thomas Andersen har redigert er utvalg dikt av Mehren, kalt «Jeger den jeger. Alltid en annen», med dikt fra hele verket. Boka er dessuten gjennomillustrert med Mehrens egne, fargerike malerier.

Andersen forteller hvordan han som en relativt lite litteraturinteressert 16-åring «ble til som Leser» i møtet med Mehrens diktsamling «Aurora Det Niende Mørke».

Selv møtte jeg Mehren i omtrent samme alder. En våken norsklærer på gymnaset analyserte diktet «Erkjennelse», og det var som om han åpnet en port — ikke bare til Mehrens univers, men til modernismen i lyrikken som sådan.


Den nye samlingen er en slags «greatest hits», der diktene er sortert tematisk, uten hensyn til kronologi. Andersen nevner i sitt forord tre stikkord for Mehrens diktning; samtidighet, sammenheng og smerte. Forholdet mellom Øyeblikket og Historien, forsøkene på finne et bånd mellom naturen og bevisstheten — og smerten/sorgen som ligger som et dyp under alle forhold i livet.

Det er også grunn til å framheve hvordan Mehren ofte tar utgangspunkt i det personlige i sin allmenngjøring av livets vilkår; barndommen, tapet av faren som treåring, kjærlighetsforhold, sykdom.


Stein Mehren har vært foreslått til Nobelprisen av Den norske Forfatterforening, og han har hele sju ganger vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris — uten å få den.

Det siste er mildt sagt beklagelig. De siste åra har Mehren lidd av Parkinson, noe han også har skrevet om i diktform.

Her er diktet «La meg leve», fra samlingen «Ordre» (2009):

Jeg er syk, redd, ute av stand til å gå
og plutselig føler jeg at sjelen er
en gnist som kan flamme opp og slukne
Forvirret, kastet gjennom tid og rom
i svimle tankesprang som dette
Hva kommer før begynnelsen
Hva kommer etter alle tider
Hva finnes bortenfor det borteste
Og innenfor det innerste

Hva er det ord hvor jeg kan være
meg. Finnes det. Jeg får aldri nok
av livet. Jeg vil være meg
Jeg vil ikke inn i labyrintene
av sjelevandring. Jeg vil ikke
miste sjelen i et tomt nirvana
Jeg får aldri nok. Jeg vil drømme
at jeg løper helt til verdens ende
etter mer. Jeg vil leve, leve, leve