KONSERT: - Oslo, Metallica er med dere. Er dere med oss?, roper Metallica-frontfigur og åndelig leder, James Hetfield til sine 40.000 ekstatiske disipler. Metallica har nettopp gått i fleisen på Valle Hovin-publikummet med den punka rakkeren «Hit the Lights» fra 1983-debuten «Kill 'Em All».

Oslosola steiker mens fansen bøtter øl, hytter med nevene og jubler om kapp med sidemannen. Det meste er ved det vanlige når Metallica setter sjøbein på en scene.

Skjønt, noe ganske annerledes er i gjære straks Metallica har unnagjort de innledende høflighetsfrasene, inkludert en øredøvende «Master of Puppets» og en like potent «For Whom the Bell Tolls», den noe malplasserte «No Remorse» og toalettpausen «Hell and Back» fra «Beyond Magnetic»-EP-en.

Nye takter

Sist gang Metallica spilte på Valle Hovin i 2007, var det i hovedsak 80-tallskatalogen som sto i fokus. Denne gangen er utgangspunktet et ganske annet.

For der Metallica i de siste årene har etablert seg som et slags jovialt rockeband som uhøytidelig sjonglerer den gamle thrasharven sammen med coverlåter og innslag fra bandets tilbake-til-røttene-forsøk, «Death Magnetic», er det nå plata som kanoniserte de rufsete thrashgutta til millionselgende kunstsamlere som skal i ilden.

«Metallica», eller «Black Album» på folkemunne har vakt harme og begeistring helt siden den kom for snart 21 år siden.

Det store spørsmålet før kveldens konsert er hvordan det i utgangspunktet groovebaserte materiale vil tåle Metallicas tillagte lave skuldre og hei-hvor-det-går-tilnærming til livefremføringene av materialet sitt.

Hardt arbeid

Gutta går inn i det med hud og hår. For momentumets del, gjør de et klokelig valg og fremfører plata baklengs. De legger til grunn en heltemodig innsats for å lage stadionmagi av mer obskure spor som «My Friend of Misery» og «Of Wolf and Man», og spillemessig låter det fokusert og stort.

Likevel, både publikum og band må leve med at konserten i sin første halvdel, tross det strålende sommerværet, blir en tanke fattig på temperatur.

Stemningstoppene følger stort sett platas singelkutt, med første høydepunkt i «Where Ever I May Roam» og senere tatt til toppen av «Sad But True» og «Enter Sandman».

Som alltid med Metallica ender konserten i både i et låtmessig og visuelt fyrverkeri. «One» gjør Valle Hovin om til en krigsone og er praktfull med sin finesse, laser og larmende pyro.

I sum er det ikke mye å utsette på Metallica rent formmessig, men spontaniteten og den folkelige tilnærmingen som har gjort dem så likendes de siste årene var bare glimtvis til stede under gårsdagens konsert.