• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Dagbladet Inne & ute): - Jeg håper ikke dere har høydeskrekk? Dere kommer i alle fall til å kjenne ganske fort om dette er noe for dere eller ikke. Blir dere redde eller føler ubehag, er det lov å snu.

Eva Azcarate (45) forbereder oss på hva vi har i vente den neste timen.

Sammen med en liten gruppe svensker er Inne&Ute på plass i Stockholm, nærmere bestemt midt i den svenske hovedstadens historiske sentrum på Riddarholmen. Bak oss står Birger Jarl, mannen som regnes som byens grunnlegger, støpt i bronse.

Lett trampende føtter på brostein vitner om at gjengen vi er en del av ikke har fullt så mye mot i brystet for øyeblikket. Straks skal en liten heis ta oss til toppen av den gamle parlamentsbygningen hvor vi skal få oppleve Stockholm fra oven.

- Vi har gått på takene her siden 2007, og det har aldri skjedd noen ulykker. Så dere behøver ikke å være redde altså, beroliger guide nummer to, Elisabeth Daude (51).

Panoramautsikt

Minutter seinere åler vi oss opp av en takluke iført hjelm og sikkerhetsseler. Vel oppe i stående møtes vi av en spektakulær panoramautsikt!

Fra 43 meters høyde ser Gamla Stan ut som en liten modellby, og bygninger vi nylig passerte, og så vidt la merke til, framstår nå som pompøse og vakre. Nærmest paralysert over bybildet som omfavner oss, er nervøsiteten så godt som forsvunnet.

Enn så lenge står vi med begge beina trygt plantet på en rampe, og det er først når vi får øye på en gruppe tyske turister som er i ferd med å gå planken langs et av hustakene, at vi blir en anelse stive i maska igjen.

- Jeg fikk to gavekort til dette av en venninne til 50-årsdagen min, men hun var rask med å legge til at hun absolutt ikke hadde planer om å bli med selv, forteller Lena Taylor (50).

Dermed var barndomsvenninna Tulla Sundelin (49) pent nødt til å snøre på seg turskoene og holde jubilanten med selskap i høyden.
 

30 centimeter bred

Etter at den obligatoriske fotograferingen er unnagjort, og guiden har introdusert oss for arkitekturhistorien etter slottsbrannen i 1697, er det på tide å få luft under skosålene.

Festet til en vaier som snirkler seg langs den 320 meter lange banen, skritter vi ut på takets 30 centimeter brede catwalk. For at vi skal få en myk start, er den første strekningen utstyrt med et rekkverk.

- Jeg synes det er superheftig å være her oppe! Man kan jo hoppe fra nord til sør på sekunder, utbryter en entusiastisk Eva som leder troppen.

- Det er godt vi utsatte vindrikkingen til i kveld, utbryter Lena, mens hun forsiktig bøyer seg ned for å manøvrere kabinhaken gjennom en sving.

- Vi har faktisk gått til innkjøp av en promillemåler, men den blir bare tatt i bruk når det er russere her, ler Eva.

Karlsson på taket

Bare tanken på å balansere her oppe med promille i blodet gjør oss svimle. Enda godt at vi straks er framme ved neste plattform, hvor vi skal få dagens andre dose med kulturhistorie.

Idet vi skritter videre ut mot det glitrende vannet i Riddarfjärden, langs irrgrønne kupler og dramatiske skråtak, føles det nesten som om Astrid Lindgrens Karlsson på taket når som helst kan komme flyende over skorsteinen med propellen på ryggen.

En propell hadde i seg selv ikke vært å forakte, nå som en stigning skal beseires. Med konsentrasjonen på høygir klatrer vi over en buet taktopp.

- Gikk det bra? roper Eva, idet sistemann har sneglet seg ned stigen.

Suppe og spøkelseshistorier

Vi blir vinket bort til et lite tårn med et stort rundt vindu. På innsiden skimtes trebenker kledd med skinnfeller.

- Når vi arrangerer turer på kveldstid om vinteren kryper vi inn her, serverer blåbärssoppa og forteller spøkelseshistorier, sier Eva.

Forsamlingen ser heller skeptiske ut til at folk tar sjansen på å spasere på takene om vinteren.

- Jada, vi arrangerer turer hele året. Det eneste som hindrer oss, er for mye vind eller lyn og torden. Snø er ikke noe problem, da pløyer vi bare løypa på forhånd.

Lettet over at vi i dag ferdes på tørt underlag, tar vi fatt på nest siste etappe.

Kan se fuglene bygge reir

Det er den mest spennende. Her har vi ingenting å støtte oss til, og det smale taket heller skrått ned og ut i intet. Flere ser seg nødt til å stoppe opp og ta et dypt åndedrag før de tar gelébeina fatt og setter kursen mot neste plattform.

Plutselig befinner vi oss fascinerende nær tårnet på Riddarholskyrkan, en grav- og minneskirke fra gotikken som i dag er den eldste bygningen i Stockholm.

Og det fantastiske skuet var helt klart verdt spaserturen.

- De første gangene jeg var her oppe var dette noe av det jeg opplevde som mest spesielt. Det å kunne se fugler bygge reir der inne, eller få øye på klokkeren, forteller Elisabeth.

Når vi noen skritt seinere passerer mållinja, henger lettelsen i lufta, og for første gang denne ettermiddagen føles smilene og latteren ekte.

- I sjokk

- Jeg må innrømme en ting, utbryter Tulla.

- Jeg takler vanligvis ikke å stå på en stige og male husveggen en gang, så dette har vært en utfordring for meg. Jeg er så stolt! kvitrer hun.

- Men du så jo helt cool ut, skryter Eva.

- Ja, jeg bestemte meg bare for å blokkere alt. Jeg er fullstendig i sjokk! Nå skal vi ut og feire!

- Ja, nå skal vi drikke vin, istemmer Lena.

En höjdare

Tilbake på trygg mark verserer det lovord om den originale sightseeingen. Selv Elisabeth Daude, som har hatt taket som arbeidsplass helt siden vandringen ble iverksatt i Stockholm for fem år siden, er begeistret.

- Hver eneste tur jeg tar opp hit gir meg noe. Hver gang ser jeg en ny nyanse på himmelen eller en ny detalj på en kuppel. Det er noe helt eget ved å være her.

Hun har rett. Det gir en helt spesiell følelse å befinne seg metervis over trengselen og turisthavet nede på bakken.

Forbausende lett å orientere seg fra høyden er det også. Hvor mange kilometer du enn legger ned til fots eller som passasjer på en turistbuss, vil opplevelsen aldri kunne måle seg med denne.

Takvandring er den perfekte kombinasjonen av kultur og eventyr. Rett og slett en höjdare!