ALBUM: Det er minst to måter man kan angripe andres låter på: Å tolke dem så likt originalen som mulig eller å gjøre dem på en helt ny måte, rett og slett gi dem et nytt liv - som for eksempel Eva Cassidy gjorde, riktignok på godt og vondt.

Eller du kan gjøre som Sarah Joyce alias Rumer, legge det samme softfilteret på alle låtene - pop pakket pent inn i country, soul og easy listening.

Men det som går bra én gang går ikke nødvendigvis like bra andre gang.

Burt Bacharach

«Popuærkomponisten» Burt Bacharach er en uttalt fan av Rumer, og de har også samarbeidet. Og - «Boys Don't Cry» kunne godt vært basert på hans og Hal Davids berømte sanger på 60-tallet.

Men - det er andre navn som står i parentes her.

Vel ett år etter at den totalt ukjente britisk-pakistanske artisten var den store hypen både her i landet og mange andre land med «Seasons Of My Soul», med stort sett egne låter, har hun her tatt for seg 12 coverlåter signert folk som Isaac Hayes, Todd Rundgren, Tim Hardin, Bob Marley, Bob Dylan og Townes Van Zandt.

Townes-høydepunkt

Sistnevntes «Flyin' Shoes» er et soleklart høydepunkt. Med et enkelt komp, dominert av piano, munnspill og pedal steel, får Rumer her bevist hva som kan bo i en låt. Det samme gjelder den fengende åpningen «P.F. Sloan», som er Jimmy Webbs hyllest til låtskriveren med samme navn.

Mindre variert

Den eneste målbare forskjellen fra sist er at Rumer her synger andres låter. Og - til tross for at debuten var både lavmælt, varm og innsmigrende, savnet jeg en noe større variasjon i arrangementene.

«Boys Don't Cry» er om mulig enda mer strømlinjeformet og ensporet. Låtene, og arrangementene, er til å sovne av.

Carpenters

Som sist er både stemme og frasering skummelt lik den avdøde sangeren Karen Carpenter, og Rumer har da også fått gratulasjoner fra hennes duettpartner Richard Carpenter, som synes Rumer synger vakkert. Som søsteren.

Men det er ikke nok alene.

Rumer kommer til Oslo og Bergen neste måned.