ANMELDELSE:«Det finnes mennesker som lever på flukt, som må forlate stedet hvor de ble født, men det finnes individer som er så skjøre at når de flykter, blir de slukt av verden.»

Moren til jeg-personen, Nadia, var en slik skjør skikkelse. Hun flyktet fra Cuba da Nadia var ti, og nå i voksen alder bestemmer Nadia seg for å finne henne. Men sporene er få, og Nadia må reise ut for å nøste opp mysteriet.  

Ulike stilarter

Som i sin første bok, «Alle drar sin vei» handler også denne om å takle, eller ikke takle, det å leve i det autoritative samfunnet på Cuba. Men der «Alle drar sin vei» var en mer lineær dagbok-fortelling, er denne romanen sterkere preget av ulike sjangre samt perspektiv- og tidshopp. Guerra har krydret teksten med en rekke sangtekster og dikt fra Cubas kanon, noe oversetter Kari Näumann på strålende vis har klart å transformere til norsk. Brev og radioinnslag tar også betydelig plass. Et av bokens høydepunkt er et møte som fremstilles som et radiohørespil. Her blir man fullstendig hensatt til en fransk café som oser eleganse og mystikk.  

Sprikende fortelling

Patchwork-inntrykket forsterkes ytterligere av at historiene til Nadias mor, samt Celia Sánchez, Cubas landsmoder, utgjør egne deler av boken. Dette gjør historien til tider uoversiktlig, det blir mange navn og jeg synes Guerra ville ha vunnet på å begrense historietilfanget. Det er så mye som skal med, til tider føler jeg meg «rundlest».

Boken er riktignok utstyrt med mange fotnoter som forklarer en del av hvem og hva ting er, men de er noe tilfeldige, i hvert fall for en norsk leser. Jeg trenger for eksempel ikke en fotnote som forklarer hva MOMA er, eller Onkel Reisende Mac, for den saks skyld.  

Et liv i ufrihet

Wendy Guerra har valgt å bli boende på Cuba, og den avgjørelsen hefter ved hver eneste setning, det ligger et alvor i den som vi i vesten vanskelig kan forstå. Dette blir også godt tematisert i boken. Den spanske kjæresten hennes anklager cubanere for å bruke problemene sine for å oppnå ting; stipendier, presseomtaler og suksess. Men han blir helt blind når han selv nyter godt av det samme.  

Forbudt litteratur

Romanene til Guerra er forbudt i hjemlandet, men diktsamlingene hennes blir utgitt. At hun er også er poet, er ingen overraskelse når man leser romanene, hun skriver med en poetisk sensibilitet og oppfinnsomhet få forunt. Selv om hun har et sterkt Cuba-fokus i bøkene klarer hun også å løfte de ut av det spesifikke og over i det allmenne, og det er det som virkelig gjør henne til en stor forfatter.