ANMELDELSE: Å få et gløtt inn i krigens kynisme — orker vi det? Nei, men likevel. Noen ganger kommer det slike små gløtt, som for eksempel med dokumentarfilmen «Armadillo» fra Afghanistan-krigen der danske soldater viste seg fram fra sider man normalt ikke får se.

Også norske krigere har blottet mindre sympatiske sider — med vikingbrøl og sex-metaforer for vold.

Vi har sett Abu Ghraib-bildene og blir like sjokkert hver gang: er det virkelig mulig at noen gjør seg til sånn og attpå til tar bilder av det? Det finnes også ferske eksempler på krigere som pisser på falne, tuller med lik og brenner hellige skrifter. Men sånn er krigen, det er jo sånn. Med boka «Soldater» får vi dette bekreftet så det holder.

Avlytting av krigsfanger

De allierte foretok en enorm mengde avlytting av krigsfanger under annen verdenskrig. Offiserer og menige snakker i vei om egne opplevelser og ting de har hørt uten å vite at de blir registrert.

Vi får høre om hele landsbyer som meies ned i hevnaksjoner og luftkrigere som morer seg med å skyte sivilister nede på bakken, slippe bomber og plaffe ned passasjerfly. Beretningene fortelles uten tegn til sympati med ofre, heller er de preget av selvrettferdighet og ansvarsfraskrivelse.

Det er jo dette som er det verste med krigens redsler: Ingen har liksom ansvaret. Demninger brister.

Dette materialet fra fangeleirene har funnet veien ut i offentligheten og presenteres nå på norsk i en overveldende grundig bok av to tyske akademikere, en historiker og en sosialpsykolog. Ikke bare får vi gjengitt en seire sitater av fangene —— men også inngående drøftinger av aktørenes referanserammer, fortrengninger, projiseringer osv.

Det blir en rik kilde til å forstå mentaliteten hos soldater som kjempet dengang, men også hvordan mennesker allment forholder seg til å begå ekstrem vold. Tråder trekkes fram til Vietnam og Irak, der særlig problemet med «ulovlig stridende» — partisaner, terrorister, gerilja — kaller på brutal voldsutøvelse fra soldatene.

«Det modernes tiltro til sin egen voldsfjernhet er en illusjon,» slår forfatterne fast.  

Det er interessant å se mentalitetsforskjeller mellom SS-soldater og Wehrmacht, men kanskje særlig hvordan italienske krigsfanger tenker helt annerledes enn de tyske.

Mistroiske italienere

Det er jo kjent at italienere ofte viste lite tapperhet i krigens harde slag og gjerne så sitt snitt til å komme seg ut av skuddlinjen så fort som mulig. Her får vi høre hvordan dette henger sammen med den totale mangelen på tiltro til og respekt for de overordnede: feige offiserer som hadde fått posisjoner gjennom bekjentskaper og korrupsjon, ikke på grunn av kvalifikasjon og meritter. Hvorfor skulle en menig soldat ofre liv for en sånn herskerklasse?

Lett her å se linjer til vår tids politiske krise i Europa, der tiltro og solidaritet med herskerklassen viser seg svært ulik i sør og i nord. Enhver som har trodd på felles «valuta» (= verdivurdering) kan lese også denne boka — i en solid og saklig oversettelse av Nina Zandjani — for å skjønne at det aldri vil gå.