Man skulle tro det var hyggelig å markere jubileer, men akkurat nå er fest og moro blitt de mest omstridte sakene i norsk kulturliv. I 2014 er det 200 år siden grunnloven ble skrevet på Eidsvoll. Kulturminister Anniken Huitfeldt har skjønt at ansvaret vil falle på henne, og har med sin sedvanlige - og ofte befriende - praktiske tilnærming til kulturpolitikken sendt ansvaret videre til institusjonene. Det er lett å forstå tankegangen. Institusjonene får penger i massevis fra staten, og skal uansett fylle programmet for 2014. Dermed kan staten spare litt i budsjettet til ekstraordinære kulturtiltak for å markere grunnlovsjubileet, samtidig som de som har greie på det kan finne på noe festlig innenfor temaet «grunnlovsjubileum». Vinn-vinn. Penger spart. Institusjonene har også fått et tema til: I 2013 er det 100 år siden kvinnelig stemmerett ble innført i Norge. Ministeren vil at de skal finne på noe rundt det også.

Planen har en ulempe: kulturlivet hater den, og høyresiden har begynt å skrike seg hese om sitt favoritt-tema: “kunstens frihet”.

Noen ønsker å framstille Anniken Huitfeldt nærmest som en nordkoreansk statsleder, som befaler sentralstyrt feiring. Så ille er dette virkelig ikke. I kulturlivet tror jeg hun i denne saken mer oppfattes som en litt streng, gammel rektor som krever at elevforestillingen i år skal handle om mobbing. Og året etter gjerne om hærverk og tagging. Du kan nesten høre motivasjonen sive ut av kroppene på operasjef Tom Remlow og teatersjefene Arne Nøst ved Rogaland teater og Hanne Tømta ved Nationaltheatret når de uttaler seg om hvorfor kravene fra ministeren om jubileumsmarkeringene er en dårlig idé. «Kunstens frihet» er det prinsipielle argumentet, men i bunn og grunn handler det nok om at de synes det er utrolig kjedelig å tenke tanken på å lage en grunnlovsforestilling, eller en kvinnelig stemmeretts-forestilling på bestilling. Skoleelevenes pålagte mobbeforestillinger blir kjedelige saker, og det er det stor fare for at Nationaltheatrets Eidsvoll-markering også blir - samme hvor mye man prøver å lage et stykke som gjør jubileet «aktuelt - også for vår tid». Oppgitt stønning fra teatersjefene allerede nå er i alle fall et dårlig forvarsel.

Det er ikke fullstendig urimelig å kreve disse tingene av institusjonene, men det er lite klokt. Det kan være med på å ødelegge respekten for at staten faktisk har rett til å blande seg inn i kulturen. Den finansierer den, tross alt. Hvis vi mener alvor med å ha kultur som et eget politikkområde, er det selvfølgelig legitimt at staten tar grep som gjør at kulturlivet utvikler seg i den retningen man mener er bra for kulturen selv - og for samfunnet rundt. Kulturlivet er avhengig av frihet og romslig, kreativt albuerom - men den er ikke hellig og unntatt fra inngripen utenfra. Mange i kulturlivet mener for eksempel at radikal kjønnskvotering er utenkelig, rett og slett fordi det dreier seg om kunst. Enten er det fordekt argumentasjon, eller så er det himmelropende naivt. Å tro at kulturlivet er unntatt fra økonomiske og sosiale maktstrukturer som påvirker resten av samfunnet, er å leve i en boble. Det er i slike strukturelle spørsmål; økonomiske rammebetingelser enten det gjelder støttesummer eller rammebetingelser for bokbransjen og mediene, kulturministeren burde investere sin politiske kapital.

Frihetsbegrepet er et populært argument i politisk debatt, men akkurat som på andre politikkområder betyr det som regel først og fremst at man vil endre spillereglene. Høyresiden sier de vil gi kunsten mer frihet - men vil selvfølgelig også legge sine egne prioriteringer inn i kulturpolitikken. De vil ha flere private sponsorer, men hvis ikke det lar seg oppdrive - vil kulturlivet da måtte nøye seg med mindre budsjetter? Hva skjer med kringkastingsavgiften? NRKs særstilling som kvalitetsleverandør kan være truet. Det er ikke mye frihet å finne i reduserte økonomiske rammer. Frps kulturpolitiske talsmann, Ib Thomsen, vil gjøre kunstnerne så frie at de sulter - og dermed lager bedre kunst.

Det var ganske andre toner å høre fra Anniken Huitfeldt da hun holdt tale ved åpningen av festspillene i Bergen denne uka. Der berømmet hun festspillsjef Per Boye Hansen for aldri å ha sluttet å insistere på at kunsten kan og skal fungere som premissleverandør for politikken. Det ville være ironisk om hun i neste omgang pålegger samme Boye Hansen, som er påtroppende operasjef, å lage en jubileumsforestilling for 1814.

Vil Huitfeldt markere jubileer, får hun opprette egne styringsgrupper med budsjett til å bestille prosjekter - som kanskje både Hanne Tømta og Per Boye Hansen gjerne vil bidra til frivillig, hvis de får en hyggelig henvendelse. Det er jo alltid hyggeligere å bli spurt enn å bli tvunget.