ANMELDELSE: «Hver gang onkelen min er veldig sint, så er han sint på kapitalistene, ikke på kommunistene, for de skal samle seg på valen og seieren vet vi at vi får.»  

Skriver lille Michel. Han bor med mamma Pauline i utkanten av Pointe-Noir, Kongo Brazzaville. Han vet ikke hvem faren er, men står oppført som sønnen til onkel Renè.

Onkel er veldig rik selv om han er kommunist, og kaller mamma Pauline opium for folket når hun går i kirken.

Blant Afrikas fremste

Noen dager i uka bor pappa Roger hos Michel og moren. Han var engang guddommelig luftdanser, har kone og barn et annet sted og en hemmelig radio med en amerikansk stemme som skurrer.    

Alain Mabanckou regnes blant Afrikas fremste litterære stemmer, og er tidligere oversatt til norsk med «Knust glass» (2008). Han har selv vokst opp i Kongo Brazzaville, som var marxistisk i 1960- og 70-årene. Handlingen er lagt til denne tiden, og kan være en skakk selvbiografisk skisse.

Surrealistisk marxisme

Det er lille Michel selv som forteller, og det er det tøffe med denne boka: Barnets naive godtroende blikk på en surrealistisk verden, i et land som er en salig blanding av etter-kolonialisme, afrikansk historie, forfedredyrking og fetisjmakeri — samt en bokstavtro marxisme, i seg selv surrealistisk.    

På skolen er elevene plassert etter intelligens, og får tjue piskeslag om de ikke husker Den udødelige Marien Ngoaubis taler. Gjennom pappa Roger lider Michel med Shahen av Iran som har kreft, og sendes i eksil.

Han blir litt skremt av Idi Amin Dada «som har drept over tre hundre tusen mennesker og spist noen av dem med salt og pepper.»

Ingen trist bok

Mabanckou bor nå i Frankrike og er professor i litteratur. I likhet med fortellerstemmen i «Knust glass» er språket en blanding av en muntlig og direkte «afrikansk» fortellerstil, og skjulte henvisinger til vestlig litteratur: Michel tjuvlåner en bok fra faren, med et bilde av «den unge mannen med engleansikt». Det viser seg å være Arthur Rimbaud, og hans «Årstid i helvete» fortolkes like bokstavelig som alt annet i boka.  

Til tross for Michels kaotiske oppvekst i et kaotisk land, er dette ingen trist bok.

Michels barnlige naivisme fremstår som både lystig og optimistisk med sin absurde humor.

Som da mamma Pauline ikke blir gravid, og får høre av fetisjmakeren at årsaken er at Michel låser magen hennes. Sammen med en tidligere filosof, og nå uteligger, leter Michel i søppelkassene etter en nøkkel som kan låse den opp. Han finner den tilslutt; «en nøkkel til å åpne en boks med hodeløse sardiner produsert i Marokko.»