ANMELDELSE: Jeg føler behov for å komme med en advarsel.

«Caribou Island» er rystende lesning. Virkelig rystende. Så rystende at jeg var nummen da jeg hadde lest den.

Det er ikke fordi David Vann mesker seg i brutalitet og perversiteter. Tvert om — den ytre handling er til dels ganske tilforlatelig. I hvert fall inntil slutten. Men det er så beksvart alt sammen. Vann trekker livet så helt til bunns, stripper det for mening. Gjør det til intet så og si.

Nybyggerliv

Vi er langt nord i Alaska. Det middelaldrende ekteparet Gynn og Irene har vært gift i tredve år. De har en datter, Rhonda, som skal gifte seg med tannlegen Jim. Og de har sønnen Mark, som røyker altfor mye marihuana og livnærer seg som fisker noen korte sommermåneder. Nå skal de to følge Gynns drøm om et nybyggerliv, og bygge en enkel hytte på en øy i en iskald fjord. 

Bare åpningen setter stemningen. Irene forteller sin datter om da hun som tiåring kom hjem fra skolen:

«Jeg åpnet inngangsdøren, og der hang moren min fra bjelkene. Unnskyld, sa jeg, tok et skritt tilbake og lukket døren.»

Det dreier seg om selvmord. Ikke overraskende. Om det etter bare to bøker kan sies å finnes et ledemotiv i David Vanns litterære univers, så er det nettopp selvmordet. Han debuterte i 2011 med novellesamlingen «Legender om et selvmord». Manuset hadde ligget i tiår uten at noen ville utgi det. Da det endelig ble utgitt, ble Vann det en kaller en litterær sensasjon. Og da mener jeg virkelig en sensasjon. Listen over prisdryss er til dels uendelig.

David Vanns forbannelse

Hvorfor selvmordet? David Vanns far tok sitt liv da han var tretten. Hans stemors foreldre begikk mord og selvmord. Vann skal i tjue år ha levd med en følelse av forbannelse hengende over seg. Det var tematikken i novellesamlingen, og det er også temaet i debutromanen «Caribou Island».

Her lar han Irene slite med forbannelsen. Hvorfor forlot moren henne på så brutalt vis? Hvorfor dro faren noen år tidligere? Denne frykten for å bli forlatt sitter i henne. Nå er hun overbevist om at ektemannen vil forlate henne.  Derfor går hun med på hans håpløse drøm om å bygge en hytte. De sleper planker over fjorden i en overfylt båt; «nesten som en prærievogn». Det er storm. Det er iskaldt. Mellom dem er det like iskaldt. De prøver begge å finne tilbake til det som engang var. Men det er borte, det er ingenting igjen.

Intethet

«Fjellene var et slags tegn på alt som var sant her i verden, tenkte Irene. I lag og bånd, identifiserbare, organiserte, men alt sammen var egentlig meningsløst. Dannet under trykk i millioner og milliarder av år, sprekker, forskyvninger og foliasjoner, alt til ingen nytte. Fjellene var som de var. De hadde ingenting å vente, og de vare ikke noen del av en større historie. Vi lever og vi dør.»

Dette er tematikken. Intetheten som speiler seg i naturen. Men også naturen som en mulig motvekt mot en dyp indre fortvilelse.

Både «Legender om selvmord» og denne boka er ikke tilfeldig lagt til den vakre, men brutale, Alaska-naturen — og foregår delvis på en øde hytte. Mennesker som prøver å demme opp for fortvilelsen, sorgen, tyngden — ved å slite seg ut mot elementene. Jo mer utvendig smerte, desto mindre innvendig smerte. Dette vist på en fantastisk måte da Vann lar Irene og Gynn risikere livet på øya, værfaste på grunn av storm, på grunn av et meningsløst prosjekt.

Kjernefamiliens tragedie

David Vann er selv er en barsking; sjømann, jeger, villmarksvandrer.

Han har blitt sammenliknet med Ernest Hemingway og Cormac McCarthy - og Per Petterson her hjemme. Men «Caribou Island» kan også minne om en femtitallsklassikeren «Katt på hett blikktak» av Tenessee Williams:

Kjernefamiliens tragedie; den mislykkede akademikeren Gynn, som valgte Irene fordi hun var mer mislykket enn ham. Irene som er så livredd for å bli forlatt at hun blir, til tross overbevisningen om at han ikke elsker henne. Datterens fremtidige ektemann Jim som er utro, likegyldig og kynisk. Den eneste av de fire som tilsynelatende har det utmerket er sønnen Mark. Men så er han da også konstant rusa — om han ikke kjemper mot elementene som fisker.

Munter tone

Det er så mye smerte i denne boka. Spesielt kanskje hos Irene, som får en mystisk hodepine som holder henne våken døgnet rundt. Det bemerkelsesverdige er at det er skrevet så tilforlatelig, nokså direkte, avogtil med en barnlig muntlig tone — der Vann ofte begynner setningen med et «Og så ....». 

Nettopp på grunn av den hverdagslige tonen er den eksistensielle svartheten så rystende. Og den dramatiske avslutningen kommer som et sjokk.

Det er så godt. Og det er så beksvart.