ANMELDELSE: Da prinsesse Diana ble stedt til hvile i 1997 fulgte en million briter begravelsesprosesjonen i London. Svimlende 750 millioner fulgte tv-overføringen på verdensbasis. Landesorgen antok global karakter og ga rom for et kollektivt følelsesutbrudd.

Noe tilsvarende er på gang i Erland Kiøsteruds nyeste roman «Mimina» - om enn i mindre skala. Den folkekjære sangerinnen Mimina dør plutselig 55 år gammel, og nasjonen sitter nærmest amputert tilbake. 

Uventet død

Gatene fylles med sørgende og radioen spiller endeløse repetisjoner av Miminas pathosfylte hits. I dette sorgarbeidet møter vi syv enkeltkarakterer som på ulikt vis får livet berørt av Miminas uventede død. Tettest kommer vi på Miminas enkemann, kanskje fordi det er han som har mest grunn til å sørge. For noen av de andre skikkelsene blir sorgen mer som en katalysator for egne drømmer, tanker og begjær.  

Universell valør

Erland Kiøsterud skriver frem et slags parallelt Norge med sosialrealistiske skildringer av junkien, aksjemegleren, installasjonskunstneren og hjelpepleieren hvis liv tangeres av den ikoniske stemmens plutselige opphør. Ved å plukke figurer fra flere samfunnslag oppnår forfatteren en slags universell valør. Denne nærmest overjordiske stemmen rørte ved lengsler som alle mennesker kan kjenne seg igjen i.

Tidvis fungerer komposisjonen godt, Kiøsterud klarer å beskrive hverdagens små bestanddeler, et melkeglass som sakte faller, på en god og troverdig måte. 

Svakheten er at karakterene skildres gjennom et identisk språk. En narkoman på opptur tenker neppe med fremmedord som «absess». Det er som om romanen blir for «romanaktig», leseren kommer ikke nærme nok situasjonene fordi Kiøsteruds intellektuelle prosa skaper en avstand.  

Store ambisjoner

Det mangler nemlig ikke på ambisjoner i denne romanen. Kiøsterud henter inn mytisk bagasje. Den opphøyde skildringen av Miminas sang sammenlignes med sirenes sang der Odyssevs måtte bindes til masten for å ikke la seg trollbinde av sangens begjærlige kraft:

«Var det slike minner Mimina vakte til live i oss når hun sang? Var det derfor hun rørte slik ved lengslene våre uten at vi skjønte hva det var? Var det den hese røsten hennes som brakte oss til disse ukjente stedene i oss selv som vi kanskje ikke skal forstå før vi står ansikt til ansikt med avslutningen, og likevel ber om mer.»

Problemet er at forfatteren ikke makter å bygge bro mellom de prosaiske livene som skildres og de mer vidløftige tankene om kunstens betydning. Da punkterer romanen fordi den verken berører følelser eller intellekt.