I forkant av Melodi Grand Prix i Baku i Aserbajdsjan forrige uke, har mediene tutet publikum ørene fulle av bekymrede rapporter om menneskerettighetssituasjonen i landet. Berettiget, selvfølgelig. VG trykket allerede i februar en kronikk av journalist Marit Christensen om blant annet den eneveldige presidentfamilien Alijev, som styrer landet litt som en familiebedrift. Samme avis har referert Amnesty, som har fortalt om journalister som blir banket opp, som blir overvåket og videofilmet. Lørdag - på finaledagen - publiserte VG en sak om hvordan myndighetene i landet arresterte demonstranter samtidig som arrangementet gikk sin gang. Men én sak manglet: nemlig den om at den norske komikeren Amir Asgharnejad kvelden før var blitt holdt igjen i sikkerhetskontrollen på flyplassen i Baku. Der ble han, i et lite forhørsrom, tett omkranset av myndighetspersoner, tvunget til å kle av seg og til å tråkke og spytte på det persiske flagget - mens de videofilmet. Etterpå truet de med å komme til Norge og drepe ham dersom han fortalte om mishandlingen.

Hva var Amir Asgharnejads forbrytelse? Sammen med et P3-team reiste han til Baku tidlig i forrige uke for å lage en serie satiriske innslag for NRKs nett-tv. Asgharnejad, som har iransk bakgrunn, skapte karakteren Bijan - iransk tv-reporter som rapporterer hjem om nabolandet (og erkefienden) Aserbajdsjans mangler og utilstrekkeligheter. Sterkt overdrevet og karikert - som at de har små svømmebasseng, planter som er visne, skoler som utformes som McDonaldsrestauranter - og at homofilien er institusjonalisert og florerer. Alt sammen på persisk, med intervjuer av både tilfeldige folk på gata og MGP-deltakere. Det inneholdt både underliggende kritikk av det iranske regimet (som Amirs foreldre flyktet fra), samtidig som det testet det aserbajdsjanske regimets garanti om ytringsfrihet. Uvanlig smart og morsomt laget. Eller som den riktignok sterkt inhabile Håkon Moslet fra NRK skrev på twitter: episodene er et must-see.

Fordi P3-teamet gikk rundt i gatene og rapportere på persisk, ble dette relativt raskt plukket opp av lokale medier - som hisset seg opp over den «iranske tv-reporteren». De skjønte ikke ironien. Selvsagt ikke, kan vi kanskje si. Etter en sikkerhetsvurdering ble det bestemt at teamet skulle reise hjem. Det ble altså ikke helt problemfritt.

Saken er et håndfast, hjemlig eksempel på at Aserbajdsjan ikke klarte å tøyle sin autoritære muskel - selv under arrangementet. Mishandlingen er antakelig et mildt eksempel på hvordan politiet i landet utøver sin myndighet. At Norges største avis ikke skriver om dette, er eksempel på et ubehagelig skinnhellig forhold til ytringsfrihet - der bekvemmelighetshensyn eller mistro overfor krenkede personers vitnesbyrd, plutselig blir de førende prinsippene for en journalistisk dekning. Hvis Aserbajdsjan blir kastet ut av den europeiske kringkastingsunionen som en følge av dette, skal ikke VG skrive om det heller? En reporter i fagbladet Journalisten beklaget seg lørdag kveld på twitter over over at NRK brukte lang tid på å intervjue Asgharnejad på Kveldsnytt - for han hadde jo «faktisk framprovosert dette her». Når prinsipper blir komplisert realitet, er det altså lett å snuble - også i Norge. Det var ikke bare Asgharnejad og aserbajdsjanske myndigheter som ble avkledd i denne saken.