ALBUM: De første 57 sekundene av dette etterlengtede comebacket for en av rockens mest magiske konstellasjoner — Neil Young & Crazy Horse — kan best beskrives slik:

Først en slags lydsjekk av Neil Youngs gitar, hvorpå Crazy Horse gradvis ramler inn i lydbildet med en slags rekordartet omtrentlighet, før de liksom finner «groovet» (helt nødvendige anførselstegn) og gnurer seg inn i en humpete, bakpå og massivt lite innøvd versjon av den folkekjære visa «Oh Susanna».

Polariserende

Her vil vi raskt dele oss i to grupperinger, og noen av oss vil slites veldig mellom ytterpunktene:

1) Hva slags møl er dette?

2) Åh, endelig: den steine, eiendommelige lyden av Crazy Horse igjen!

Deres sound er så distinkt og samtidig så underutviklet at det treffer helt andre steder i følelsesregisteret enn «vanlig» rock.

Dette er fysisk musikk, den føles mer enn den appellerer til hjernen. Drønn, fuzz, brumming, slamring. Dunk, dunk. Klunk, klunk.

Gamlehjemsfuzz

Årets comebackutgave av denne klassiske besetningen høres ofte ut som en gjeng haltende pensjonister som spilte sammen i ungdomsåra og som endelig møtes igjen i garasjen til den eneste av medlemmene som fortsatt bor hjemme og ennå ikke har flyttet på gamlehjem.

Der spiller de sanger fritt etter hukommelsen, og de synes selv det låter usedvanlig fett.

Dette er litt søtt, og kanskje formildende, men det er også mer enn urovekkende at Neil Young, som halvparten av tiden er en kriger for lydperfeksjon og høytoppløselige alternativer til flatbanket MP3 og annen styggedom, på samme tid kan være så genuint opptatt av å låte søplete.

Slentrian

Slentrianmåten dette albumet tilsynelatende er spilt inn på (har de spilt inn aller første øving eller er dette faktisk lyden av et innøvd band?) står i veien for det som i utgangspunktet kunne vært et tilforlatelig og interessant konseptalbum med nytolket tradisjonsmateriale.

Etter sju-åtte gjennomlyttinger begynner jeg å bli forelsket i det steine groovet på «Oh, Susanna», jeg lar meg forføre av en humpete «This Land Is Your Land», jeg begynner å tenke at ingen andre enn Neil Young & Crazy Horse kunne angrepet «She'll Be Coming Around The Mountain» (her titulert «Jesus' Chariot») med samme slentrende, halvhjertede arroganse.

Kan det være at denne slentringen og slamringen og generelt grøtete framtoningen er en del av konseptet, og som derfor fortjener at lytteren anstrenger seg for liksom å trenge gjennom alle lagene?

Drømmer om noe annet

Men til slutt, når de med en påfallende mangel på genuin innlevelse, riffer seg gjennom «God Save The Queen» (den engelske nasjonalsangen, ikke Sex Pistols-låten), så framstår hele dette «konseptet» like surrete og halvkokt som det stort sett låter.

Og så drømmer man om hvordan et virkelig godt Neil Young & Crazy Horse-comeback skulle låte. Og ikke minst hvilken euforisk fysisk opplevelse en slik plate ville gi.

«Americana» er slik sett en blek, men likevel funksjonell imitasjon av hele ideen om Neil Young & Crazy Horses perfekte omtrentlighet.