ALBUM: Da PJ Harvey slapp singelen «The Words That Maketh Murder» i fjor, sa Patti Smith at det var en låt som gjorde henne glad for at hun eksisterte.

Det er også fristende å hevde at låten neppe hadde eksistert uten Smith — punkens gudmor, og en direkte inspirasjon for et utall artister siden debuten i 1975.

Nytt og jordnært

Hennes ellevte album - «Banga» - er det første med selvskrevet materiale på åtte år.

Det er jordnært produsert og med faste gjengangere i bandet, som legger solid halvakustisk gitarrock til rette for Smiths egenartede låtformidling.

Interessant, men voldsom

Hun gjør en egen vri på en girlgroup-ballade i Amy Winehouse-hyllesten «This Is The Girl».

Gitardrivet i «Fuji-San» adresserer dem som ble berørt av fjorårets jordskjelv i Japan.

Avslutningsvis er «Constantine's Dream» et overveldende eksempel på blandingen av rock (her improvisert) og poesi hun har har dyrket gjennom hele karrieren.

Men det er de mer folkdrevne låtene som «Mosaic» og «Nine» som med langt større treffsikkerhet sikter seg inn mot musikknervesystemet — musikeren Patti Smith er ytterst interessant, kunstneren er til tider noe voldsom.

I skyggen av legenden

Om tre år fyller hennes banebrytende debutalbum «Horses» førti år, og selv om «Banga» ikke drar opp i toppsjiktet på samme måte, har hennes nye album ingenting å skjemmes over i selskap med mer legendarisk materiale.

Tittelsporet nærmer seg i størst grad hennes fandenivoldske framtoning fra 70-tallet, et strøk av fordums kompromissløshet som nå er mer medgjørlig, men ikke mindre fengslende.