ANMELDELSE:  Unni Lindell er blant de dyktigste plottsnekkerne i norsk krim. Med «Djevelkysset» lykkes hun i å skape en kompleks og spennende historie uten å ta særlig voldsomme virkemidler i bruk.

Spenningen henter hun i relasjonene mellom et knippe vanlige mennesker på Lambertseter utenfor Oslo. Som viser seg å ikke være så vanlige likevel.  


De nære ting

Den eksentriske trebarnsmoren Vivian Glenne blir slått i hjel med en spade i et lite skogholt rett utenfor huset sitt.

Det er juli og fellesferie i 2011. Cato Isaksen og hans ustabile kollega Marian Dahle er blant de få ved politikammeret på Grønland som fortsatt er på jobb. De etterforsker saken, men det gjør også den avdødes 15 år gamle sønn Dan og hans kamerat Jonas.

Vivian Glenne var en femme fatale, menn var tiltrukket av henne, hun var navet i det persongalleriet som etter hvert avdekkes. Likevel innser Isaksen og Dahle at svarene på spørsmålet om hvem som drepte henne peker i svært ulike retninger.  


22. juli

«Djevelkysset» er en kompleks krim med mange karakterer og hyppige perspektivskifter. Som den drevne krimforfatteren hun er tillater Lindell likevel aldri at formen overskygger innholdet.

Karakterene er gjennomgående gode og troverdige. Særlig de tre kvinnene Vivian Glenne, etterforsker Marian Dahle og den forsagte naboen Birgit Willmann gjør inntrykk. Forfatteren låner perspektivet til mange ulike karakterer, og det bidrar til å skru opp tempoet og øke spenningen.

Natur- og miljøskildringene er vare og presise. De tilfører mye fin koloritt til fortellingen, og er bevis på at Unni Lindell også litterært sett tilhører det øverste sjiktet i norsk krim.

I den grad noe trekker ned må det være at selve sluttscenen, som riktignok er både snedig og overraskende, også er i overkant lang, dramatisk og pompøs.

Det veies på sin side opp av Lindells forsiktige tilnærming til tragedien som rammet Norge 22. juli i fjor. Den er klok. Særlig hvis man ser det fra politiets perspektiv.